Han har skrevet en forbudt bok. Du får ikke kjøpe den, men kan lovlig låne den på landets biblioteker. Nils Amund Raknerud sier seg ferdig med saken men trekker hendelsen med seg inn i sin tredje roman ”Min venn utlendingen”. Historien hans aktualiserer noen av forfatterrollens utfordringer og understreker viktigheten av å faktisk dokumentere hvem som eier fortellingen. 19 mai 1995 fikk Nils Amund Raknerud en spesiell telefonoppringing til sin mobil. Oppringingen skulle få stor betyding både for han og forfatterskapet hans frem til denne skrivende dag. 

Av: Edmund Austigard

Jeg traff Raknerud på Oslos litterære mekka Josefine på en av ”Forfatterne Kommer” kveldene i høst. Denne kvelden hadde Raknerud tatt skrivegruppa si til scenen og det var av høy kvalitet det som kom. Selv leste Raknerud utdrag fra sin siste roman ”Min venn utlendingen”. En historie som har tråder tilbake til den skjebnesvangre telefonoppringingen som nå altså er i ferd med å avstedkomme bok nummer to.

Og maken til produktiv telefonoppringing tenker du kanskje?

Befinner man seg i skriveørkenen hvor det ikke har regnet verken ideer eller ord på mange tørre år da vil man kanskje også  vite hvor man eventuelt abonnerer på denne typen teletjenester?

-  I andre enden var stemmen til en tidligere leder av Norges Kristelige Studentforbund. Om jeg hadde en ledig seng?

Raknerud hadde en ledig seng. Han visste at forespørselen gjaldt en utlending hvis oppholdstillatelse var i ferd med å gå ut på dato. Han visste også at forespørselen kom fordi utlendingens venner med god grunn var redd for at politiet skulle slå til før tillatelsens utløp. Jeg har lyst å spørre Raknerud hvorfor han tok en slik sjanse. Hvorfor gamble med en så god debut som den han begikk i 1992. Men forfatteren aner min skepsis og kommer meg i forkjøpet

- Jeg visste hva jeg kastet meg inn i. Å låne bort senga  var i seg selv en risiko. Det å i neste omgang skrive utlendingens historie var en kjemperisiko. Men jeg så det også som en gylden sjanse til å ”gå inn i min tid” og skrive om menneskers rett til å flytte på seg på denne lille kula som kalles Tellus. Fortelle om politivold, om forskjellsbehandling, ja om mange av de sakene som opptok meg. Det skulle bli en spenningshistorie fra dagens virkelighet. Det skulle bli den første boka skrevet av en innfødt og en utlending etter hvert uten oppholdstillatelse.

Raknerud bruker tid når han skal forklare hvordan det lovende samarbeidet utviklet seg i takt med skrivinga av boka.

-I begynnelsen arbeidet vi to tett sammen. Fortellingen om utlendingen skulle bli vårt prosjekt. Boka skulle til og med utgis den dagen en anke i saken skulle opp for retten. Dette fordi den ville innvirke på saken. Samarbeidet gikk veldig bra største delen av veien. Men etter hvert fikk utlendingen som nå var blitt kirkeasylant veldig dårlig tid. Og til slutt ingen tid i det hele. Og jeg ble sittende alene med ferdigstillelsen. 

Det jeg så hører er en historie som koker ned til et sammensurium av anklager, falske forklaringer og svik. Men utlendingens historie skal jeg ikke gå inn på.  Jeg kikker forsiktig rundt meg. Vi sitter i et offentlig lokale her og Raknerud snakker om ting som stiger kjølig i ryggraden på en utenforstående. Og jeg vil ikke dras inn i noe. Jeg vil unngå å oppleve det samme som Raknerud selv opplevde i 1995. Å selv bli et bevisst talerør som stoppes i utgangen. Jeg prøver å skifte tema over på Rakneruds kritikerroste ,-92 debut. Men forfatteren vil ikke snakke mer om den. Det var en suksess, basta. Han fortsetter om den forbudte boka.

- Jeg følte at selv om jeg nå skrev boka uten hjelp fra min tidligere medforfatter kunne jeg gå god for historien og måten jeg fikk den formulert på. Jeg hadde god kontroll på situasjonen, men konsulterte Anja Breien noen måneder før utgivelsen. ”Skaff deg advokat” svarte hun. Jeg fendret det av med at jeg hadde kirkeasylantens advokat. At vi stod sammen om dette, selv om asylanten på dette tidspunktet nesten ikke fant tid til bokskriving.

Så Kirkeasylanten var i ferd med å forsvinne helt ute av bildet på dette tidspunktet?

- Kirkeasylanten fikk manus til gjennomlesning men responderte ikke lenger og gav utrykk for at han begynte å bli skeptisk. Han hadde det for travelt til å bry seg med boka sa han. Og utbrøt at dette er din bok, ikke min. Og det var her jeg trådde feil. Selv om det var hevet over enhver tvil at dette nå var blitt min bok og ikke hans, burde jeg hatt hans underskrift på at det var nettopp det. Det var her jeg burde funnet råd til 1000 kroner timen for noen gode advokat råd. Da hadde de aldri kunnet reise sak mot meg og stoppe utgivelsen. Da ville det vært min bok!

Så man bør ikke ta i ”vanskelige” saker med mindre man har råd til det?

- Det er prisverdig at forfattere tar i ”dritten”, men jeg vil anbefale jevnlig konsultasjon med advokat eller alternativt pugging av Lovsamlingas viktige paragrafer.

Men Rakneruds ”prosess” er omskiftelig. Og til tross for at asylanten ikke hadde deltatt på ferdigstillelsen av boka ble han med på lanseringen og figurerte bl. a. på TV2 samme dagen. Det begynte å likne en suksess for det gjenforente radarparet. Men så smalt det.

- Kort etter denne lanseringen av ”Uten Tilknytning til Riket” (på eget forlag) ble boka rettslig stanset av kirkeasylanten. Hva som egentlig skjedde vet jeg ikke. Sistnevnte hevdet at han fortsatt var medforfatter og ikke hadde gitt sin tillatelse til utgivelsen. Og jeg hadde fortsatt ikke underskriften som bekreftet at det var min bok. Den samme historien som bidro til å berge kirkeasylanten et opphold her i landet, ble altså av flyktningen selv og hans nye advokat stoppet før den kom ut til folket. Men først etter at innholdet var kjent. I tillegg fikk jeg  et erstatningskrav på 800 000 kroner rettet mot meg.

Og da kom den ekle følelsen listende. Følelsen av å være brukt?

- Jeg vil kanskje ikke si brukt. Jeg var jo fullstendig klar over risikoen og jeg aksepterte den. Men jeg burde ha skjønt når jussens fagfolk skulle bringes på banen. I ettertid er det lett å se at jeg burde tatt mine forhåndsregler. Men etter lang tids arbeid med en historie man føler begynner å bli god blir man kanskje litt fartsblind. Lysten etter å få det ferdig, få det ut, kan overstyre andre vurderinger. Jeg må innrømme at det ligger noe der.

Det Raknerud leste på Josefine i kveld var et utdrag av noe nytt. Men med etterdønningene av ”Uten tilknytting til riket” skyllende innover seg. Og forhåpentligvis finner vi snart forfatteren som debuterte på en overbevisende måte med  ”Ikke ring meg, ikke glem meg” (Tiden 1992) i bokhandelen igjen.

- Den nye romanen min henter inspirasjon fra opplevelsene rundt ”den forbudte boka”. Jeg prøver blant annet å adressere nordmenns uendelige naivitet i situasjoner som dette. Våre blindhet for at det kan finnes en annen historie. At det kan finnes andre motiver.

For de som ønsker å lese Rakneruds forbudte bok finnes den å på biblioteket. For de ivrige som vil fatte egenhendige konklusjoner av prosessen rundt boka kan det opplyses at Deichman har et fyldig arkiv med saksutklipp.

(2002-12-04)
["Min venn utlendingen" kom først ut 2006, annet opplag 2007, min anm. NA
- se www.raknerudvillaen.no/romanmeny.html for alle 3 omtalte titler]