Jeg – en innvandrer 2

Når foreldremøtet avrunder en 12-timersdag hjemme i Norge, drar man sliten hjem. Men her kan jeg gå rett på caféen ved stranda og bestille reker i hvitløksolje og kanariske poteter i mojo, med vin til, uten å vrenge lommeboka. Er ikke det luksus så vet ikke jeg. Kelnerne er verken nedlatende eller uhøflige, tvert imot er serveringen rask og effektiv, og når jeg bestiller på spansk sier damen «cariña» til meg som hun gjør til sine landsmenn. Mi niña. Mi amor. Mi corazón. Slik snakker de til hverandre i butikken, på gaten og på stranda. Det virker ikke påtatt eller overfladisk heller. De er bare vennlige mot hverandre, rett og slett. Og mot meg, mot oss som kommer hit med vår kultur og våre skikker, og  nyter godt av deres sol, varme og strender, deres billige og gode mat. Det er de glade for. Kanariøyene, som resten av Spania, sliter under finanskrisen, og satser fullt på å utvide turismen. Nordmenn skrur boligprisene opp. Kanariene har de enkleste boligene, hvis de ikke tjener så godt på å leie ut til nordmenn at de selv kan flytte nordover på øya. Når vi gidder å lære litt spansk blir de ekstra velvillige. Men også mot dem som knoter på norsk og dårlig skoleengelsk er de høflige. Selv om nordmennene ofte ikke er det. «De burde lære norsk, når de skal jobbe med så mange nordmenn...»

Utlendinger som etablerer seg her skjønner at det er omvendt. Skal du bo og jobbe i et fremmed land må du lære språket som brukes der. Som ditt andrespråk. Akkurat som innvandrere i Norge. Faget «Norsk som andrespråk for språklige minoriteter» er borte, fordi skolemyndighetene fant ut at de fleste i denne kategorien er 2. generasjon i landet og kan norsk. Da later vi som om det ikke kommer noen flere flyktninger eller asylsøkere. Det blir så mange problemer av det. De skal ha bolig og mat og norskkurs og alt mulig. Men ikke få lov å jobbe, å gjøre nytte for seg. Med mindre de kommer fra et EU-land, da er det ikke så farlig om de ikke kan et ord norsk. Eller om de har en jobbavtale med  minst en halv mill i årslønn. Det har ikke jeg, verken hjemme eller her, har lavere lønn her enn hjemme. Men det er også billigere å bo, tross alt. Og ikke minst spise. Her spiser jeg godt. Og blir sett på med blide øyne. Selv om det er hvitt langs hele strandlinja og lukter kjøttkaker med stua kål fra Senteret.

Lillibeth Lunde

1. generasjons innvandrer