Jeg – en innvandrer

Å få oppholdstillatelse er lett, men omstendelig. Man trenger pass og en leiekontrakt eller annet bevis på bosted. Så går man til den lokale politistasjonen og fyller ut en søknad, leverer kopi av pass og leiekontrakt, får et skjema med stempel og drar  videre til den nasjonale politistasjonen med det hele. Der leverer man igjen kopi av passet, fyller ut flere dokumenter og får flere stempler, så må man gå i banken og betale 19€, tilbake til politistasjonen med kvitteringen, ennå flere stempler, så tilbake til den lokale politistasjonen, og endelig får man sitt bevis på at man er utenlandsk innbygger med oppholdstillatelse i Spania. Ingen flere spørsmål.

Så nå er jeg arbeidsinnvandrer. På Gran Canaria. Jeg betaler skatt, husleie, strøm og vann, kjøper mat i butikkene og tar buss og taxi. Et helt vanlig liv. Men folk prøver alltid å snakke til meg på et slags svorsk-tysk, overalt, til jeg beviser at jeg er spansktalende. Mitt utseende røper min opprinnelse. Og jeg lurer på hva de tenker om meg. Det samme som vi gjør om tyske turister, som kjøper seg inn langs kysten vår, fisker villaks, plukker multer, nyter naturen, tømmer bobildoene og søpla før de drar hjem igjen? De har til og med maten med seg hjemmefra, bidrar ikke til vår nasjonaløkonomi i det hele tatt. Men kaller vi dem snyltere? Nei, den betegnelsen forbeholdes dem som kommer til oss fra ekstremt fattige land, med liten utdannelse og en drøm om et bedre liv i Norge. Noen av dem har oppdaget våre gunstige trygdeordninger.

Som mange av mine landsmenn. For en norsk pensjon kan man leve herskapelig  her. Det er det mange som gjør. Organiserer egne klubber og små samfunn, boligformidling, bilutleie, butikker med norsk mat, alt det som vi kaller ghettofisering hjemme. Forskjellen er at disse har penger. Med seg. Samtidig må 16000 familier på Kanariøyene klare seg med en inntekt på 1400 kr. måneden, ifølge Canariajournalen.no.

Selv etter normal levestandard her er jeg også rik, med jobb på en norsk skole. Mange i Norge har store helseproblemer pga vårt barske klima, og kommer hit for å bli bedre. Vi reiser fordi vi kan. Er vi klar over hvilket privilegium det er? 

Hvis du har noen penger til overs kan du kjøpe en flunkende ny 4-roms luksus-penthouseleilighet ved stranda for bare 1 650 000. Euro.

Fordi du fortjener det -?

Lillibeth Lunde

p. t. innvandrer