Trykt i Arbeiderbladets MOM-side mandag 15.april 1996 og i Klassekampen 11.april som kommentar til Harald Kolstads anmeldelse "Trist hurpe-fest" Arbeiderbladet torsdag 7.mars 1996.
Les òg om Anja Breien, Festival International du Film de La Rochelle (fransk) til

 

 

Se tutten! C’est tout

 

TAR DE tre hustruene danskebåten helt til Frankrike denne gangen, tenkte jeg, etter å ha lest Arbeiderbladets anmeldelse. For Harald Kolstad avslutter sin slakt av Hustruer III på premièredagen, dagen før kvinnedagen, men en smule fransk eleganse: ”C’est tout” og vil med det understreke – på en pikant måte at han dropper den vanlige prosedyren med å si noe pent til slutt. Noe som er comme il faut, selv blant kritikere ute på slakt. Som det sømmer seg, på godt norsk, og uttales ”Kåmilfå” på dette det mest sømmelige av de europeiske verdensspråkene, nest etter engelsk.

 

Jeg har selv vært i Frankrike, uten at jeg kan briljere så mye over det. Men jeg trodde jeg hadde lært noe, da jeg sa farvel til min den åttiårige hybelvertinne med et ”A Dieu!” som hadde gitt meg toppkarakter i fransk uttale; jeg la virkelig min sjel i uttalen.
Jeg ville for all del være høflig mot den gamle damen, som hadde behandlet meg pent og bare var snill, selv om det neppe var tillatt med piker på rommet; og noe sånt forsøkte jeg meg heller ikke på. Men hun svarte ”Au revoir”.
Det er nemlig det man sier.
Men jeg gjentok mitt ”A Dieu!” som den geitebukken jeg var. Hun gjentok sitt ”På gjensyn”, denne gangen med et lett korrigerende tonefall, men jeg hadde hengt meg opp på ”Til Gud” – som – og det fikk jeg lære siden – er noe man aldri sier til en fransk – mann eller kvinne. Selv ikke til ei hurpe. Så hvis de tre hurp-struene skulle finne på å farte ned til sydlige franske klimakterier er de hermed advart. Selv ikke til din kamerat som du står bundet sammen med foran eksekusjonspelotonen sier du ”A Dieu” – ja selv ikke til din bøddel.

 

I sin henrettelse av Hustruer III trekker eksekutør Kolstad fram replikken ”Det er altfor tidlig å rulle inn puppen ennå” Han sier nok ikke det fordi han syns filmen går over sømmelighetens grenser, heller for å si at det, rulle inn puppene, burde Breien, Armand, Medbøe og Ottesen gjort for tjue år siden.

 

Hans vrede virker potent nok.

Men sier det så mye om filmen?

Og er det uten vider gitt at ”brystkreft, rynker og hornmusikk” som er blant de vederstyggelige elementene han ramser opp – er uttømte klisjéer? Er det ikke måten du behandler  ”brystkreft, rynker og hornmusikk” som avgjør? Hva er det ved Hustruer III-måten som vekker anmelderens vrede, det går ikke an for Arbeiderbladets lesere å skjønne før man selv går og ser filmen. Så det gjør jeg nå.

 

Så får jeg selv se om Arbeiderbladets anmelder hadde grunn til å rulle ut hele kølla. (Voila!)

Adjø så lenge, herr anmelder (C’est tout).