Vi sitter på brygga og spiser reker. Ferske reker fra Fiskemottaket i Risør, med nyinnkjøpt hvitvin og overvintret majones. Vi, det er naboen over bukta og jeg. I over seksti år har vi holdt til her, men først i de siste ti-femten har vi blitt ordentlig jevngamle. Da jeg var guttunge, var han tenåring; å snakke med ham da, var som å ro over Skagerrak. Men somrene har grånet håret på begge.
Her i ettermiddagssola denne tidlige påsken sitter praten løsere enn rekeskallet. Siden vi for lengst har oppnådd alderen “pussige skruer”, kan vi le av oss sjøl og hverandre som aldri før. Selvironien går ikke av med pensjon, den går heller på.
Vi er av og til uenige, men alltid på bølgelenge og har full concensus på at livet er herlig så lenge det varer. Historiene triller lett over bordet; bordet vipper på de gamle bryggeplankene der mellomrommene er store nok til at rekeskallet faller rett ned til småfisken; og til rekene som kanskje får hilst på levningene til avdøde slektninger.
Vi skåler. I dag ville jeg neppe overlevd ungdomstidas obligatoriske helgefyll. Snart holder det med å lese etiketten på flaska for å merke at det svinger. Per og jeg holder ikke noe fyllekalas, men vinen forsvinner som om det var hull i glassene, og ingen av oss husker hvem som fikk påfyll i glasset sitt sist.
Hukommelsen er en merkelig innretning. Detaljene langt tilbake ligger tett under pannebrasken, og renner ut av kjeften som fossen på et gammeldags sagbruk. Korttidskuhommelsen, derimot er long gone ...
Da sjardonnaien nærmer seg bånski, avgir naboen forsikringer om at fylla tilhører en fjern fortid for hans vedkommende; bare som en innledning til episode for ikke så lenge siden: Da ble han nemlig etter eget sigende så beruset at han ikke husket noe som helst. Han fant det best å ringe vertinna dagen etter og be om unnskyldning for det han ikke husket. Hun kunne imidlertid ikke huske noen ubehaglige tildragelser.
Skrytereplikken i gamle dager, skyter jeg inn, var jo nettopp: “Hvordan var jeg på lørda'n?”
Nettopp. Først da han nærmer poenget, om ikke å huske noe fra festen dagen før, husker jeg at han har fortalt den historien før. Dermed begynner jeg å le dobbelt, både av det å få det fortalt i reprise og av selve fortellingen; som han nå, oppmuntret av min ivrige latter, utbroderer med friskere detaljer enn han kom med sist.
Så vidt jeg kan huske, da.
Nils Amund Raknerud
pensjonert altmuligmann
forfatter
nilsamund(a)gmail.com
|
©