Griskokk

Det er 17. mai 2010 og klokka er fem på ni. Jeg parkerer sykkelen ved porten, retter på frakken og får igjen pusten. På vei ned gangveien observerer jeg grupper av festkledde mennesker som er spredd ut over de nylig-grønne plenene.

Det nærmer seg 40 år siden visekunstneren og stubb-forfatteren døde og jeg vil være til stede for å hedre hans minne. Oversiktskartet ved Vår Frelsers Gravlund forteller hvor de ulike storheter ligger. Jeg spasserer i den retningen jeg antar Prøysens grav ligger og får øye på en gruppe som står samlet. De danner en mur av svarte frakker og bunader med ryggen til.

Men i sentrum for denne forsamling stiger en høyreist sokkel - med Arnulf Øverlands byste på toppen. Nei, det var ikke ham jeg har tenkt til å minnes denne gangen. Jeg går forbi.

At Prøysens grav ligger på Vår Frelsers Gravlund, var jeg egentlig ikke klar over. Han kan umulig ligge flere steder, slik Halvdan Svarte gjør, med hodet her og kroppen der. Oversiktskartet ved gravlunds-porten levner ingen tvil om at jeg har kommet rett. Like fordømt finner jeg ingen Prøysen-stein.

Jeg kommer helt bort til Henrik Wergeland der en hel liten folkemengde er i ferd med å oppløse seg; hans minnehøytid begynte allerede klokka 8.

Jeg passerer Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnsom og Ole Bull, men noen Prøysen er ikke å se. Jeg treffer på to herrer jeg kjenner litt fra før, begge historikere, men nei, noen Prøysengrav på Vår Frelsers har de ikke peiling på.

Tilbake forbi Øverland for annen gang hører jeg taleren si at når han engang var i gang, behøvde man bare ønske seg et dikt, en stubb - et teaterstykke … Stubb? tenker jeg, det var vel ikke akkurat øverland-typisk, og skrev han noe teaterstykke, da? Prøysen skrev i alle fall Trost i taklampa.

Klokka går, og jeg går, men ingen Prøysen dukker opp. Ved monumentet til Rolf Wickstrøm og Viggo Hansteen, som ble henrettet tidlig under Den annen verdenskrig går en kar og kveiler kabler og pakker ned mikrofonstativ. Jeg skal akkurat til å spørre ham, da jeg hører forsamlingen ved Arnulf øverland synge: Du skal få en dag i mårrå.

Jeg trenger meg inn i klyngen, og ganske riktig, på en stein lavt nede og et par meter nedenfor Øverlands sokkel, som i seg selv måler over to meter, står Alf Prøysen (1914 - 1970) risset inn. Øverland ser nesten ut som en fornærmet Kong Salomo fra sokkelen sin, for griskokk-knølen der under ham, han får både tale, sang og oppmerksomhet.