Åpent brev til gode naboer og kommunens representanter

innlegg av Nils A. Raknerud trykt i Tvedestrandsposten
  Grunnlagt 1872 av Arne Garborg
Innlegg lørdag 5. november 2005  

I den byen jeg vokste opp i var fortauskanten, som i dag, eigrense mellom trafikken og oss smårollinger. Men ikke alltid. Biltrafikkenhadde ennå ikke overtatt hovedstaden i samme grad, og i mange en sidevei varfortauskanten til å kaste på stikka mot, den var rammen om stikkballbanen elleren plass man kunne sette seg nedpå. I dag er fortauskantene der fortsatt, menbare synlige i de få minuttene mellom at den ene bilen forsvinner til nestekommer og parkerer.

Desto større lise har det vært åkomme ned på Sørlandet, der mine foreldre var så heldige å få hyttetomt midt iforrige århundre. Vi som har vært hytteeiere i her de siste førti, femti årenehar funnet glede og sjelefred i det å måtte gå de siste hundre metrene tilhytta, eventuelt bruke båtveien.

En av hovedintensjonene til dennye reguleringsplanen for Dypvåg Prestegårdsskog er fortsatt begrensninger forbilbruken.

Etter at mine foreldre bygget,har  standloven kommet. Dette av behov for å bevare kystens særpreg og gi allemuligheter til å bruke strandlinja. Som arving av ei hytte med strandtomt erjeg opplagt priviligert.

Det betyr ikke at jeg ikke harrett til å prosterere når bilismen, den nye statsreligionen, forflytter sinerevirmarkeringer stadig lenger og lenger innpå og innover i den forholdsvisuberørte natur. Dypvåg Prestegårdsskogs reguleringsplan har kostetgud-vet-hvor-mange arbeidstimer. Den er en avveining mellom ulike krav ogbehov, så som mulighet for nye tomter, fellesområder og naturvern. Mangehytteeiere har opplevd å få den kontraktfestede tomta redusert av hensyn tilstrandsonen.

Reguleringsplanen åpner forutvidet hyttebygging. Etter at reguleringsplanen var vedtatt, godkjenteTvedestrand kommune et kloakkrenseanlegg som ble igangsatt uten nabovarsel. Andreformer for rensing ble aldri vurdert. Kommunen innrømmer at nabovarsel i førsteomgang burde vært gitt.

Så kommer man etterpå og hevderat anlegget må vedlikeholdes per bil (!) Nå gis varsel til undertegnede (noenflere?) om at man vil omregulere flere stier til bilveier, for å kunnevedlikeholde renseanlegget. Man søker altså i prinsippet om aksept for åtilpasse eller etterjustere reguleringsplanen, slik at den samsvarer med entidligere kommunal tabbe.

Poenget er at når man lager enbilvei så vil den bli brukt. Og til mye mer enn å vedlikeholde et anlegg. Forman har vel ikke tenkt å sette opp bom der kun renseanlegg-teknikerne harnøkkel?

Staten virker ivrige i å få mestmulig veibygging. Man forlenger litt her, og påstår at det var vei fra før avder.  Litt her og litt der. Eller man sier at stiene er for unøuaktig tegnetinn. Tegningen er god nok den! Men noen hytteeiere vil kunne kjøre bil fra dørtil dør. Dermed har vi en interessekonflikt som spitter hytteeierforeningen ognaboer. Hadde det ikke da vært det beste å holde seg til reguleringsplanen? Somdet hardt tilkjempede kompromiss det er?

I mitt tilfelle har planen tatten god jafs av tomta mine foreldre skrev skjøte med Staten i 1955. Jegaksepterer det som en del av en helhetsløsning. Hvorfor skal da noen av såkaltbekvemmelighetsgrunner trekke biltrafikken langt inn i blåbærstien. Det er jolangt inn i granskauen, for å bruke et urbant uttrykk.  

Jeg gjentar kravet jeg ved flereanledninger har reist overfor kommunen: Det må utredes mulighet for å betjenerenseanlegget med båt. Det er drøye 10 meter å gå fra sjøen. Feieren var hosmeg i sommer. Han hadde en god del utstyr med seg, men ble hentet i båt påDypvåg brygge. Det er ingen menneskerett å bevege seg på fire hjul.

Nils A.Raknerud