Plutselig. Ikke overraskende.


Tidlig en lørdags morgen la jeg merke en løs gatestein i brolegningen ved hovedutlånets søyletrapp. Mandagen etter, da jeg skulle rydde søppelrommet, fant jeg et halvmeter stort skilt av kartong med teksten: "Bokbussen kommer ikke i dag. På grunn av uforutsette problemer." Teksten sto på rød bunn og skiltet var plastlaminert slik at det kunne brukes om og om igjen. Noen hadde altså vært forutseende nok til å lage et stort og flott skilt om uforutsette problemer som kunne dukke opp. Helt plutselig. Og med stor sannsynlighet. Nå er bokbussen vekk. Det kunne vi vel egentlig ha forutsatt. Dette med å forestille seg at det uforutsette stadig vekk inntreffer, er en evne som flere har utviklet, men arter seg litt forskjellig ut i fra hvilken posisjon man har i samfunnet. De som har makt og penger til å sette i gang digre prosjekter, opererer alltid med at prosjeketet blir dyrere enn en beregnet. Da kommer det som en nyhet. Jo større gap, jo større nyhet. Vi som har jobbet som vaktmestere noen år, blir ikke overrasket over noe som helst lenger.


Flere gatestein ble plukket løs utover sommeren. Ikke uventet. Etter en varm søndag fant vi også mange flere brukte sprøytespisser på plenen, enn senere på en kjølig høstdag. Det er jo like overraskende (huff) forutsigbart som at gresset gror eller (oj!) at det står tre ølflasker på trappa 18. mai. Eller at flere sosiale problemer følger i kjølvannet av økt ledighet og dårligere kollektivløsninger. For å ta et hyggeligere eksempel: at regnbuen dukker opp i solregn. At regnvannet trenger ned i jorda og kan påvirke fundamenteringen har man visst i noen tusen år. Veggen ved mellom hovedbygget og tilbygget slo sprekker over natta. Sånt må man regne at det skjer, helt plutselig.


Tilbygget ligger mot øst. Hvis Deichman blir liggende der det ligger i 600 år til, vil tilbygget ha kommet et godt stykke av gårde i retning Stockholm. Kanskje tar det med seg Svenka Katarinakyrkan med på veien. Det ville vært synd, for den er jo pen der den ligger. Tilbyggssprekken går akkurat ved heisen som kan ta rullestolbrukere og barnevogner opp til første etasje. Det kommer en ny heis her, heldigvis, for den gamle er et ordenlig skrangleverk som ikke bare gir barna en god dose spenning allerede før de når opp til bøkene i barneavdelingen; de av oss som har kjørt heisen helt til bånn, vet at den stanser med et kraftig dump som du kjenner helt opp i ryggvirvlene. What a dump! som hun sier da hun kommer hjem, frua i Who is Afraid of Virginia Woolf. Heldigvis streiker heismontørene mot sosial dumping, noe den heisen er et sørgelig godt eksempel på. Det er godt at noen gjør noe. Vi må utvikle en strategi mot sosial dumping. En hver reduksjon i åpningstidene for folkebiblioteket er et sosialt dump nedover. Biblioteksansatte må kanskje finne andre våpen enn streik. Vi kunne kanskje stable alle bøkene foran inngangen til naboen vår, Regjeringskvartalet. Det hadde jo likevel vært et stykke på veien i retning Vestbanen, der det nye Deichman skal ligge. Før eller siden.


Senere løsnet gatestein i fleng. Vi prøvde å sette dem på plass, men uten hell. I og med at én var borte, gikk det alltid an å løsne flere. Noen hadde vel tatt den første med seg hjem. Mens vi venter på revolusjonen, dør gresset. Plutselig en dag lå en av gatesteinene innafor, og glasset, som steinen nødvendigvis måtte passere, var knust.


De økonomiske angrepene på biblioteket begynte lenge før den første stein ble kastet. Hittil har besparelsene foregått etter ostehøvelprinsippet. Men nå skal de jo få fart på Norge, som de sier. Og Aftenposten melder at hovedstaden snart skal få et kulturelt ansikt utad. Det høres skummelt ut.


Hvis man oppfordrer folk til å hive gatesteinene den andre veien i stedet, altså i retning Regjeringsbygget, vil man rimeligvis bli tatt for oppvigleri, og blir mange nok oppviglet, gjør myndighetene bare som de gjorde i Paris etter 1968, asfalterer alt sammen. Og det ville vært synd, for det jo er pent med brolegningen utenfor Deichman. Det er sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre.



Nils A.Raknerud
Gjengitt fra BOK OG BIBLIOTEK nr 6/2004