Fakta. Fiksjon. Kødd.

Å skrive fiksjon er å hente fram erfaringer, noen ganger bare rester av erfaringer, som det brungrønne som blir sittende igjen inne i veggen på avokadoskallet etter at steinen er fjernet og fruktkjøttet fortært; noe blir alltid igjen, noe som kan skrapes ut hvis man vil, hvis man velger å se det som vesentlig; og vesentlig blir det idet det man velger å ta tak i det. Den uskrevne teksten er en valgmulighet, der sporene fra alt som har skjedd, blitt tenkt, håpet på eller drømt om kan trekkes ut av hukommelsens mangfoldige skog, der fantasiens vinder blåser frisk mellom trestammene. 

Jeg velger mine ord. Gjør som journalisten, lar noe ligge, plukker fram noe annet. Denne prosessen har den skjønnlitterære forfatteren felles med nyhetsreporteren. I begge tilfeller løftes noe ut av den kaotiske mangfoldigheten. En nyhet er hva journalisten velger å peke på. Ikke noe annet. 

Så tar de bølgen en gang i mellom: en hærskare av nyhetsredaksjoner sørger for at vi ikke kan unngå å få en historie opp foran øynene og inn gjennom ørene våre til vi begynner å snakke om det alle sammen, slik vi har kaklet om kongelige bryllup, en prinsesses englefantasier eller Bill Clintons forhold til Monica Lewinsky. 

Andre begivenheter bryr man seg ikke om i det hele tatt. På denne tiden, da til og med fasongen på den amerikanske presidentens kjønnsorgan ble et tema verden over, arbeidet jeg med min tredje og foreløpig siste roman. Den har en marokkansk hovedperson. Under tiden viste Film fra Sør spillefilmen Mektoub av den unge marokkanske regissøren Nabil Ayouch. Regissøren fortalte at filmen hans bygde på en sann historie, som jeg siden også bakte inn i min roman: En politisjef i Casablanca  brukte sin maktposisjon til å voldta og misbruke et hundretalls kvinner, en bragd han til slutt ble henrettet for. 

Saken eksploderte i landets media. Utenfor Marokko ble historien kjent i Frankrike, der den fristet til et eget ordspill: Politisjefen het Mustafa Tabet; sagt med en liten vri blir etternavnet det samme som din kødd på fransk (ta bit). En bitte liten notis i Aftenposten i forbindelse med henrettelsen var derimot alt som kom fram om saken her i Norge. Det forble en ikke-sak, i motsetning til Clintons utskeielser som gikk i alle media døgnet rundt allerede mens historien var på ryktestadiet.

Nils A Raknerud

www.raknerudvillaen.no