 |  |  |  |  |  |  |
|
Dypdykk i arkivene nr 3 2007Jeg elsker metaforer. Likevel er det en slags hobby jeg har, sånn innimellom, å avmaskere dem. Tørke dem ut. Man snakker for eksempel om å drukne i regler og forskrifter. Men hvor er vannet? Eller er det mulig å drukne i papirer? Eller rettere sagt: i noe så abstrakt som regler? Skjerper metaforene tanken, eller er det fare for at vi kommer for langt til havs på dette abstrakte osean og dermed er i ferd med å bli praktiske idioter? Kreves det ikke at vi legger av oss en viss form for intellektuell latskap, skraper vekk språklig ferniss og begynner å tenke helt ned til beinet? Den globale oppvarmingen setter dette spørsmålet på spissen. Etter at debatten har gått i flo og fjære i noen ti-år, ser det nå ut som en og annen har skjønt at problemet er i ferd med å stige oss til knes. Rent bokstavelig. For bygninger nær havflaten kan dette fort bli et To be or not to be, whether t'is nobler in the mind to suffer the slings and arrows of an outrageous fortune. Or to take arms aganst a sea of troubles ... Der var den igjen, denne vannmetaforen, som i dag truer på en helt annen måte enn gamle Willy kan ha forestilt seg. Menneskene former språket og språket menneskene. Hvordan vi snakker påvirker hvordan vi tenker, ikke bare omvendt. Og midt oppi alle daglige gjøremål gjelder det altså å holde hodet over vannet. Også på lang sikt, er det viktig. Jeg tenker på Vestbanen og den bebudede storsatsningen der. Noen vil selvsagt kunne bli dødelig fornærmet når man ytrer noen kritiske tanker om noe som opplagt er så gledelig. Igjen kan metaforen mistolkes. De fleste som blir dødelig fornærmet, vil umiddelbart kjenne blodet bruse i årene og sånn sett være lenger unna døden en noen sinne. Dypdykk i arkivene, slik overskriften lyder, er imidlertid ikke ment metaforisk. Snarere som en advarsel. Å få et nytt hovedstadsbibliotek på Vestbanetomta er utvilsomt et skikkelig løft. Men blir det ikke plassert litt for lavt til å kalles løft? Hammersborg ligger vitterlig høyere og i betryggende avstand fra Oslofjorden. Denne er som kjent en flik av verdenshavene. Er det skikkelig gjennomtenkt å legge et bibliotek nede i vannkanten, når vannet stiger? Har man virkelig gått til bunns i spørsmålet? Hvilket tidsperspektiv har man på et biblioteks liv? Etter min menning intet. Det vil si uendelig. Rent bygningsmessigg i alle fall et par hundre år. Blir vi noen gang tvunget til å flytte fra Vestbanen fordi problemene har nådd et uforsvarlig nivå? Nivå her ment som vannstandens faktiske. Eller kommer de kommende generasjoner til å bli så flinke til å sykle (nei, den med Dag Solstads Gymnaslærer passer ikke nå) og flinke til å bruke apostlenes hester og andre energisparende tiltak, at vannstanden synker ned igjen til et hyggelig 2007-nivå en vakker dag? Er det bare snakk om en liten femitårs springflo? Neppe. Alternativet er å bygge en bassengkant rundt som holder havet unna. I Nederland er de i gang for lengst. Hva med en demning ved Drøbak? Kanskje finnes det kreative varianter, som å bygge et akvarium i kombinasjon til bibliobassengmuren. Så kan vi se rett ut på fiskene, der vi sitter i våre nye lokaliteter og leser Kerstin Ekmans Händelser vid vatten, eller biografien til Aqua Lena. Å skrive dette er selvsagt verre enn å banne i St. Peterskirken. Det er heller ikke meningen å være sprutvittig. Selv har jeg hytte ved sjøen og håper seriøst at mine ev. barnebarns barn slipper å få hytte i. Det er i alle fall et skummelt vaktmesterperspektiv. Skalk lukene på Skjønnlitt, det pipler! Riktignok har vi vaktmestere allerede slagstøvler på lista over arbeidstøy. Om yrkesbetegnelsen må oppgraderes til vannmester, kan det dessuten bli aktuelt å røkke opp i lønn. Og så sant tekstene blir holdt på et skikkelig høyt nivå (det vil si annen etasje som nå), vil det neppe bli aktuelt for bibliotekarene å måtte foreta dypdykk i reolene. Får vi håpe. Nils A.RAKNERUD |
|
Sist oppdatert: 22.06.04