Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, har også vært spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. - Se tidligere utgitte tekster.
Hva er Raknerudvillaen?
Teksten under er trykt i Klassekampen onsdag 16. juni 2010, på baksidespalta I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen, kronikk - og debattredaktør er Tollef Mjaugedal og redaksjonssekretær Eivind Trædal.
Du og De
Da Erling Legræid intervjuet Einar Gerhardsen for NRK i sin tid, skal de ha brutt en barriere, noe som landsfaderens åpne stil inviterte til: Intervjuer og intervjuobjekt begynte å si “du” til hverandre. Men det førte ikke bare gode ting med seg, antyder den skarpskodde journalisten i Søndagsavisa mange år senere. Det ble en tendens til at man begynte å si “du” til bønder og anleggsarbeidere, men fortsatte med “De” til såkalt finere folk.
Bruken av høflighetspronomenet skiftet med andre ord kategori, og ble en mer eller mindre utilsiktet form for snobberi. Fra å bli brukt for å vise respekt overfor mennesker man (ennå) ikke kjenner, ble De/du en måte å vise forskjellsbehandling basert på samfunnsklasse på.
Jeg husker ennå den aller først gangen jeg sa “du” til en fremmed. Det var mannen i pølsebua på den andre siden av gata, der Briskebytrikkens skinnegang markerte en slags grense mot den store verden. Det føltes plutselig naturlig utifra pølsemannens gemyttelighet, selv om jeg jo hadde kjøpt pølser av ham ganske ofte tidligere. “En pølsmelompetakk. Barsennep.” Vekslepenger tilbake og takk skal “du” ha.
Men overfor gamle damer holdt jeg det gående med “De” i mange år senere. Det gjør jeg fortsatt, iallfall når de er så gamle at jeg må skrike til dem.
På gymnaset var jeg en gang sur på geo-vikaren. Vikarer var noe man ikke behøvde å vise alt for mye respekt for på den tiden, skulle man opprettholde respekten hos sine jevnaldrende. “Du” var da for lengst innført som alminnelig norm mellom lærer og elev. Men jeg ville markere avstand, og kanskje en smule forakt - hun hadde gitt meg dårlig karakter - og sa “De” til henne i et fornærmet tonefall ved første anledning.
Forleden dag, det var i rushtiden, kjempet jeg meg inn i en fullstappet trikk, og mens jeg står der og holder meg i stroppen, hører jeg en ung kvinnestemme bak meg: “Vil De sette Dem? De kan ta min plass.” Jeg sank ned i setet. “Takk skal du ha,“ tror jeg at jeg svarte. Tiden går og vi forandrer oss med den.
Nils A Raknerud
vaktmester på Deichman i Oslo
og en forfatter De bør lese.
Tilbake til villaens hovedside
Tilbake til oversikt tekster