Noen ganger gjør man ting som man i ettertid gjerne skulle gjort litt annerledes, noen ganger lar man være å gjøre ting man skulle ha gjort. Nyttårsaften er det sikkert mange som holdt på med de greiene der.
I mitt forrige bidrag til denne spalte skrev jeg om en sykkeltur i Habana under overskriften Pedal; spansk for pedal. Denne skal også handle om sykling, men her betyr overskiften Anger.
Jeg angrer ikke på at jeg trosset forbudet og syklet på Malecons brede fortau. Jeg syklet så langsomt som det går an. Så langsomt at jeg ikke kunne unngå å få et av de sedvanlige tilbudene fra unge, lettkledde kvinner. Skrev jeg. Det var unødvendig.
Som såkalt vestlig, relativt søkkrik og single turistmann, har jeg riktignok fått tilbud på mer enn sigarer. Likevel kunne jeg spart meg den stigmatiserende slengeren. Det må kunne ga an å fortelle om fattigdom uten å fornærme. Selv om det er vanskelig.
Dagen etter syklet jeg igjen på Malecons fortau, etter en forfriskende svømmetur ved Ola del Perro, "Hunde-bølgene"; de "bjeffer og glefser" mot land. Det gjorde de også ved Malecon. Det ble altså både to og tre bad i løpet av en time, om enn ikke alle var like frivillige.
Og der kom jeg, i lusetempo på min leiesykkel, iført avklipte jeans og en t-trøye som ikke akkurat var strøken. Skoene mine hang knyttet sammen over styret, og det dryppet fortsatt av dem. Det var kraftig motvind og gikk svært langsomt. Etter at Gulfens brenninger hadde glefset til meg og sågar slått meg over ende, lå klærne klistra mot kroppen. Jeg må ha sett ut som en druknet katt.
En bil stoppet ved fortauskanten et stykke foran meg på Malecon. Et eldre turistpar. Fruen rullet ned vinduet og stilte inn sitt digitale kamera. Jeg kjempet meg langsomt nærmere. Hun ventet. I fantasien kunne jeg forestille hva som ble sagt inne i bilen (på tysk, engelsk, fransk; hva vet jeg): "Se han stakkaren. Prøv å få ham når vannet slår inn. Akk, han har vel ikke annet enn den sykkelen. Kommer seg neppe til Miami noen gang, han der."
Bildet ble tatt akkurat idet jeg passerte. Umiddelbart kikket hun ned på displayet og for å sjekke resultatet. Selv ble jeg ikke bevilget så mye som et blikk til takk for å være fotoobjekt.
Jeg angrer på at jeg ikke stoppet og stakk fram hånda etter en slant. Jeg hadde sikker fått et par pesos, så elendig som jeg så ut. "Where are you from?" kunne jeg spurt. Så kunne jeg presentert meg. Pesosene hadde gått videre til en som trengte dem.
Nils A. Raknerud
vaktmester ved Deichmanske bibliotek, Oslo