Under overskriften ”Angerdebatt – nå også i Klassekampen” innleder partileder Jorun Gulbrandsen:

 

Klassekampen har starta en serie som har starta som en reprise på det vi har sett før av "angerdebatt" der vi som er eller var tilhengere av m-l-bevegelsen eller fortsatt er med, blir oppfordra til å bekjenne våre synder og rense vår sjel. En del personer som har lang trening i å kreve dette, er henta inn for å erklære pasienten død og uten betydning. Likevel bruker de nokså mye energi og trykksverte for å godtgjøre dommene.

 

Så langt partilederen i AKP 30 år etter. Kilde: AKPs hjemmeside, mars 2003



Hvem sa angre?
Det er nok av dem hvis politiske standpunkter svinger som pendelen i gamle gulvur. Andre ser det likt å definere seg som offer. For en dominerende partiledelse eller samfunnet for øvrig. Eller, som AKP-lederen gjør i dag, ser seg som offer for alle kritiske røster.

Personlig angrer jeg ikke på mitt medlemsskap og min aktivitet i AKP, langt mindre på mine 15 år i industrien (jeg tjente bedre enn i dag!) Jeg angrer bare på at jeg ikke oppviste en større grad av intellektuell energi, kritiserte ledelsen klarere, tydeligere og med større tålmodighet for de negative sidene. Hadde vi vært flere og hadde vi lyktes, hadde vi kanskje hatt et kommunistparti i Norge i dag som fortjener navnet.

 

Amen

 

Nils Amund

PS

Jeg holder en knapp på en tidligere leder, kamerat Pål Steigan. Les også hva Roald Helgheim skriver; jazzisten hvis skarpe penn nå opererer i to utmerkede aviser, Dag & Tid og Dagsavisen i stedet for som tidligere, én, Klassekampen.