Til hovedmeny. Tilbake til hovedside
Trykt tirsdag 3. februar 2009 i Klassekampens baksidespalte I DAG, der bidragsytere utenfor avisen skriver daglig. Ansvarlig er Hilde Reinertsen, kronikk - og debattredaktør, redaksjonssekretær Tollef Mjaugedal
Alvoret.
1969. På kort varsel (polititillatelse ba man ikke om i Paris på den tida) samlet 10.000 mennesker seg i protest mot henrettelsen av fem baskiske ungdommer. Politiet hadde likevel full styring. Retningen på demoen ble lagt ved at "les flics" sperret sidegatene, utstyrt med hjelm, ansiktsvisir, skjold, køller og parisiske svartemarjaer med bakdørene vidåpne.
Vi holdt hverandre i armkrokene, hardt og bestemt. Og absolutt uten unntak. 20 i bredden. Fylte boulevarden. Langs ytterkantene holdt de hverandre i hendene, som unga rundt juletreet, men alvoret og tempoet var et ganske annet. Menneskelenker på langs og på tvers. En buss tok for mye plass, vi klumpet oss sammen uten å bryte lenkene og passerte. Men en kar like bak meg gikk amok ved synet av bussen, en israelsk turistbuss. Sjåføren hadde en liten vimpel i frontruta. Dette var ingen anti-Israel-demo, likevel ble det for mye for tullingen, som klarte å dunke inn ei rute eller to før han ble tatt. Ikke av politiet, men av meddemonstranter: et tjuetall omringet mannen på tre sekunder, kapslet ham inn og flyttet ham pent på plass i toget igjen. Beskyttet mot politiets klør, men også mot seg selv.
Rundt Bastille-plassen var alle gater stengt. Politi overalt. Hit og ikke lenger. Eneste mulighet: ned i Metroen. Billettbetjeningen hadde de jagd vekk. Vi fylte opp det ene togsettet etter det andre og ble spredd i alle retninger. Internasjonalen ljomet i tunnelene.
Oslo, januar 2009. Bombene mot Gaza har stanset for denne gang. Norge må stoppe sitt våpensamarbeid med Israel. Vi er noen hundre mennesker. Det blåser kaldt. Inger Hagerups Austvågøy leses fra mikrofonstativet plantet i snøen. De brente våre gårder. Det drepte våre menn. En venn dukker opp ved siden av meg. Han kom på kort varsel og står der nå med et lite smil i øyekroken. Og alvor i ansiktet. Alvor i alle ansiktene omkring.
Hodeplagg og sjal i alle fasonger. Jeg drar kjensel på en dame rett foran meg. Grå krøller stikker ut under det svarte hodeplagget; jeg vet ikke om den kalles hatt eller lue. Den lilla plastøredobben er litt utypisk for hennes alder, likedan fargen på brilleinnfatningen. En ny appellant kommer fram. Rim Bannas Sarah spilles. Så et minutts stillhet til minne om Sarah Abdel Haq som i 2000, 16 måneder gammel, ble truffet i panna av en israelsk snikskytter. Og til minne om alle falne under de siste ukers bombing. Damen foran, en tidligere stortingsreprentant kikker opp på en flokk duer som flyr fredfullt opp fra gesimsen på toppen av Stortingsbygningen.
Tilbake til hovedside
Tilbake til oversikt tekster