|
Akerselva Den er stor og berømt. Norges arbeidselv nummer én. Kombinasjonen stille havn og elv med vannkraft skapte arbeidsplasser og samlingsplasser for mennesker. Det kalles byer. Akerselva, hovedstadens blodåre ga meg jobb og inntekt i 15 år og produkter du og jeg har hatt nytte av siden vi ble født. Nå er produksjonen flyttet utenlands eller utenbys. Såpa, der jeg fikk jobb i 1977 forsvant til Liverpool en gang på 1980-tallet og de flytende produktene til Ski næringspark et decennium senere. Eller utenlands. Forut for nedleggelsen av Lilleborg, en av Oslos siste storfabrikker, fant en forurensningsskandale sted. I den moderne miljøbevegelsens barndomstid. Storproduksjon kan gi biprodukter eller direkte feilblandinger. Vi hadde tillatelse til å slippe ut en viss mengde flytende til kloakknettet nattestid, tynnet kraftig ut og over et definert minimum av tid. En feilblanding av maskinoppvaskmiddelet Nordlys var tenkt sluppet ut på denne måten. Men tømmingen ble ikke tynnet ut forskriftsmessig og den ubrukelige væsken ble sendt i feil kum. I stedet for kloakk, som er et lukket system der innholdet kan bearbeides, havnet herligheten via en kum for overflatevann på gårdsplassen rett i elva. Plutselig var vi på nyhetene. Vantro leste vi avisoverskriftene. Dette kunne ikke være sant. Noen måtte ha satt ut ondsinnede rykter. Vi var jo glad i elva vår. Men det var sant. Fabrikksjefen tok på seg ansvaret og fikk en ny jobb. Vi fikk stående ordre om å rapportere alle avvik. Interkontrollsystemet ble mønstergyldig. Jeg har aldri sett noe bedre siden. Alle ansatte ble skolert i miljøspørsmål, i arbeidstida, på hotell utebys og med fest på kvelden. Så kom det også fram at elva hadde blitt forurenset i årevis og fortsatt ble, og ikke bare av oss. Det nye var ikke at fisk og ender døde, men at saken var blitt offentlig. Litt urettferdig fikk Lillborg skylda hver gang. Når publikum oppdaget død fisk lenger oppe i elva, ovenfor Lilleborg, kom politi og miljømyndigheter likevel til oss. Som faste syndebukker utviklet vi en egen sjargong: Vi forurenser ikke elva, sa vi, vi bare vasker den. Og da Lilleborgs produksjon ble flyttet ut av Oslo, var forurensning et fint offisient argument å ty til. Miljø er et penere argument enn profitt. Dessuten rynker Oslofolk på nesa bare de hører ordet industri. Nils A Raknerud www.raknerudvillaen.no vaktmester Deichmanske bibliotek nilsamund(at)gmail.com
|