Why didn't you go to church, Gladys? Hvorfor var du ikke i kirken? Spørmålet kom fra en tante av henne, mer som en kommentar enn et spørsmål. Unge Gladys hadde ikke gjordt det som var forventet av henne, denne søndagen i førkrigstidas England. Hun som siden skulle bli min mor, responderte: Nature is my church! Et opprørsk svar det står respekt av. En dag i november, så grå og trist at en kunne tro dagen hadde gitt opp før den ble til, stikker jeg innom Rådhuset i Oslo som en annen turist, setter meg på benken under den såkalte Okkupasjonsfrisen og tenker — med tungt skyts i ryggen, at det neppe finnes en fredeligere plass her i verden. Bare et ungt, hviskende nederlandsk par sitter på benken ti meter unna. To vektere krysser den enorme parketten. Ellers ingen. Følelsen av å være i en kirke er slående — uten det forstyrrende religiøse. Desto bedre. Det er troen på arbeidet og framskrittet som er det dominerende motivet i hovedstadens rådhus, som i Axel Revolds fresker med motiver fra fiske, jordbruk, og industri. Gladys var selv elev av Revold på "Fabrikken", Det illegale akademiet under okkupasjonen. Det henger også et bilde av henne et sted i bygget, på et kontor. Men jeg går ikke dit nå. Jeg blir sittende, tenker på mors bisettelse og på presten som aldri nevnte Gladys' holdning til naturen. Slik jeg omhyggelig hadde instruert presten om. Men en prest lar seg ikke instruere av vanlige dødelige. I Rådhushallen holdes konfirmasjoner. Ved trappa opp til balkonggangen er et dertil egnet podium med flygel. I lufta over henger to lange, slanke høyttalere i vaiere som kan heises opp og ned. Jeg vil ikke bisettes i noen kirke, sier jeg til meg selv. Tanken fødes. Hva med et lokale som dette? Litt stort, men … får jeg gitt ut "Min gamp" i 12 bind, trengs det kanskje mye plass. Jeg spør likegodt en av vekterne om det i det hele tatt er mulig. Bisettelse? Det må du søke om. Vekteren, en munter mann, legger til: I god tid på forhånd! Så går han over til det praktiske: Men vi kan ikke senke deg. Nei, nei, vil ikke det! sier jeg. Nå ble det litt vel konkret. Da legger han til, med et blikk opp mot høyttalerne og vaierne: Ok, men vi kan heise deg opp, det kan vi! Why not, tenker jeg. Nærmere himmelen en Rådhushallens himling kommer jeg neppe. Nils A Raknerud vaktmester ved Deichman og forfatter |