Raknerudvillaen og Klassekampen presenterer Lillibeth Lundes baksidekst
trykt torsdag 12. juli 2012 i Klassekampens faste baksidespalte I DAG, der ikke-ansatte venner av avisa skriver gratis.
Redaksjonssekretærer er Even Andreas Øvald og Ellen Krystad
Flere Lillibeth-tekster
raknerudvillaen.no
Klassekampen




VÆRET





Å gå en tur på stien og føle skogens ro er ikke som i min barndom å høre en gjøk som sa ko-ko og andre skogsfugler. Hettemåkene invaderte min lille skog for lenge siden og øker i antall. Jeg hører bare de iltre skrikene deres, en starter og så er hele koret i gang. Gang på gang. De har reir på de flytende øyene ute i mitt lille vann. Den største av disse er ikke flytende lenger, det er flere bjerker på den, røttene har bitt seg fast i bunnen. Vannet krymper.


De stakkars endene som forsøker å svømme stille ved øens høye kyst har ikke tjangs til å få tak i noen av brødbitene som barna kaster ut, måkene stuper og snapper godbiten rett for nebbet på dem. Eller så kommer et gåsepar hvesende og strekker den lange halsen sin før anda klarer å nå fram. Det er fullstendig ubalanse i økosystemet her. Og det fortsetter å regne i Norge.


På min lille øy utenfor Sahara har det ikke regnet så lite på 65 år. De majestetiske palmene langs motorveien blir gule og brune og knekker i den kraftige, sandfylte vinden, calimaen, som ikke har vært så sterk så lenge noen kan huske. Noen ganger faller en palme over en turist eller en bil, da kommer det i avisen.


Den lille brakkvannssjøen nede ved den gyllengule, berømte sandstranden er sunket minst en meter siste år, får ikke noe tilsig og blir stående å råtne. Død fisk langs bredden beviser elendigheten. Alle duene som har gitt stranden navn blir bare fler og fler. Men her er også svarte sothøns, hvite småhegrer, storspover og den store hegren Garza Real. Trekkfuglene bruker sjøen som hekkeplass. Det er færre av dem i år. Turistene kaster ut brødbiter som ødelegger økosystemet. Nylig er det gravet en kanal ut til havet så innsjøen får nytt oksygen. Men den blir saltere da.


Mest bekymring vekker den enorme manetinvasjonen på nordsiden av øya, for den er en trussel mot turismen, for tida øyas sårbare monokultur. Ryker den får folk det ennå verre. Flerfoldige tonn av den lille, farlige rosa maneten Pelagia Noctiluca er blitt samlet opp siden mars i år, det har aldri vært så voldsomt før. Varmere hav gjør forholdene ideelle for denne maneten.



Vi har funnet «The God(damned) Particle». Vi utforsker universets ytre grenser og jordens indre. Men vi klarer ikke å flytte luftstrømmer slik at vann, varme og tørke fordeles på en måte som er til gavn for livet på jorden.



Lillibeth Lunde

verdensborger