Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Bidrag blant annet i =Oslo, STEMMER, Aftenposten og Arbeiderbladet som det het den gang,
- Se tekstmeny. - Hva er Raknerudvillaen? Denne teksten sto på trykk i Klassekampen tirsdag 20. mai 2014, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Red.sekr. Velaug H. Sælid


Kidsa



Tilbake


Jo, unger er søte. Det er ikke det.  


Ei lita jente med syttendemaisløyfe i håret runder hjørnet på blokka, og den store plenen, maigrønn og gulprikkete av løvetann åpner seg foran henne og hun har en uåpnet kroneis i hånda. Med iskremmerhuset i front tar hun straks til å hoppe og sprette bortover plenen i den ureine og glade galoppen som bare barn kan. Eller tør. Energien fra iskremsukkeret er overført til beina før hun har begynt på den.  


En bussjåfør på Sørlandet tenker mer på passasjeren om bord enn Selskapet med sine kommersielle strategier gjør, så jeg får skyss med en skolebuss som ikke står på rutetabellen den siste kilometeren opp til jernbanestasjonen, en de fortsatt ikke har lykkes med å legge ned. Jeg har allerede funnet meg en plass da bussen svinger opp foran en wild bunch småskoleelever, ca meteren lange og med en samlet energi tilstrekkelig til å bære bussen dit den skal. Dørene åpnes.  


“Har jeg tatt plassen din?” spør jeg førstemann. Det er et naturlig spørsmål etter det blikket han sendte meg, men han farer bare videre innover med ranselen flagrende etter som en kinesisk drage, har tydeligvis en plan B. Lille-jenta som alltid sitter ved siden av Store-jenta kan også omplasseres og da bussen svinger ut på fylkesveien, har jeg tre par nysgjerrige øyne rettet mot meg og spørsmålene kommer umiddelbart. Hver gang jeg svarer kommer en masse kommentarer og spørsmål. “Jeg har reist så mange ganger med tog” sier pjokken foran meg og holder to knyttnever i været. Det betyr null, åpenbart.  


Jeg var eldre enn ham da jeg fortsatt hadde kjørt null tog. Det hadde en dårlig innvirkning på selvtillitten. Men da jeg var ti, dro vi med toget hele veien til Athen, og da jeg kom hjem var jeg større enn ham hvis pappa kjørte Isbilen. 


“Men jeg har tatt fly mange ganger”, sier jenta med Pippiflettene, men på mitt spørsmål husker hun ikke hvor mange ganger. Heller ikke hvorhen. “Fløy du aleine?” spør jeg og får et langt Ne-ei tilbake; et dummere og morsommere spørsmål har hun aldri hørt. Min popularitet har for lenst nådd skyene da bussen svinger inn ved jernbaneperrongen.


Du sier unger er søte, artige, festlige osv. Det er ikke det. Poenget er at vi voksne, i møtet med unga, når vi lar dem slippe innpå oss, kommer inn i en verden vi ikke visste vi ville tilbake til.   



Nils A Raknerud
nilsamund(A)gmail.com