Lørdag i Odalen 

Stinn av inntrykk fra et besøk i Lyshuset stavrer jeg meg opp trammen til Skarnes Kro, sulten og lett livsforvirret hvis det går an å skrive noe sånt; innafor møter jeg varmen, øllukta og skrålet du hører på mang en kro langsetter asfaltstripene her i landet. Det har ikke vært no' særlig vinter, klager kokken som er vant med 35 minus minst. Hvithåret og hvitkledd ser han ut som om han kommer rett ut av en Svalbard-aquarell av Kåre Tveter. Derfor er det så underlig at en roper Kåre! bak meg, der jeg står og bestiller. Etter hvert går det opp for meg at det er meg mannen roper på. Men jeg heter ikke Kåre. En branne av en odøl kommer bort, rekker fram hånda og nesten knuser min. Unnskyld!  Han kunne vært en tømmerhogger. Vi har ikke prata et minutt før han forteller at bror hans døde rett borti vægen her. Han nikker svakt mot Glåmabrua og nikker etter en øl til. Hans Børli var en en tømmerhogger fra disse trakter.* Det første jeg leste av ham var et dikt om Louis Armstrong.   Ser du alle de hvite hendene Satchmo. / De klapper. / Hender som slo. / Hender som hengte. / Hvor hentet du kraften fra til ditt opprør uten hat/ Og trompeten svarer /Mississippi.   Noen linjer respektløst klipt ut fra et dikt som sitter som støpt, femti år etter at det utkom, de samme femti siden far min døde, for det var da jeg leste det. Merkelig hvordan tingene får en privat, tilfeldig, meningsløs, meningsfull sammenheng.  Jeg spiser. Utafor vinduet, på den andre sida av riksvei 2 renner Glåma, Odalens Mississippi. Tveter har eget veiskilt som peker inn til Lyshuset Galleri, som huser en permanent utstilling av ham. For en uke siden rundet han 90, jeg har kjørt buss og havnet alt for langt fra hovedstadens kulturkrets til at slike kunne karret seg hit for anledningen Desto heldigere vi, et knapt hundre i tallet, som får oss en bursdagsfest, selv om jubilanten ikke har helse til å delta. Og jeg var en av dem som ikke visste at Tveter var en venn av Børli, slik foredragsholder Sverre Eier, bidragsyter i tidsskriftet Stemmer, kan fortelle. Gladys Raknerud og Kåre Tveter var også godvenner. Han satte henne høgt, forteller et kunsnerbarn til et annet. Eie sender meg senere foto av et bilde han har, som mor har laget. Som jeg aldri har sett. Merkelig alt sammen. Ikke rart vi fikk en femminutters finprat, han som tok meg for en kåre og jeg. Om å bli gammel, om å miste noen, om verdighet og alle slike enkle, store ting i livet. Nils A Raknerud, forfatter og skriblent med tekster og tull på www.raknerudvillaen.no * Som Oslo-gutt kan undertegnede etter sigende intet om geografi sør for Drøbak og nord for Sinsenkrysset. Å skrive at Børli var fra Odalen, slik jeg gjorde i baksideteksten i Klassekampen, er dermed noe upresist. Riktinok er Odalen et dalføre, mens Eidskog, Nord-Odal og Sør-Odal er kommuner. Sistnevnte har Skarnes som administrasjonssenter. Dalføret Odalen regnes å ligge mellom innsjøen Storsjøen i nord og Glåmå i sør. Utafor Skarnes kro renner vitterlig ikke Mississippi (selv om Børlis dikt er universal så det holder) men Glåmå. Formuleringen som nå er lagt inn i teksten skulle iallfall være rund nok til at den dekker. Videre skal nevnes at Sverre Eier er bidragsyter til det mitt ferskeste tidsskiftbekjentskap Stemmer. Redaksjonen består imidlertid av Unn Christensen, Merete Berg Toreg og Tine Kolstad. Stemmer er et magasin for litterære og samfunnsengasjerte tekster, som med lenken/linken over skulle være anbefalt. www.stemmer.no 5/2-12 NA raknerudvillaen.no sin hovedside