Nils A Raknerud er vaktmester ved Deichmanske bibliotek i Oslo og har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Se sist utgitte tekster. Hva er Raknerudvillaen? Wikipedia om John Donne
Teksten under er trykt i Klassekampen onsdag 6. oktober 2010, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Kronikk - og debattred. Tollef Mjaugedal, red.sekr. Eivind Trædal




Sugekoppøkonomi


Lønnsforskjellene mellom toppledere og ansatte i Oslo kommune har økt kraftig. I løpet av fem år har topplederne hatt en lønnsøkning på 242.000 kroner og ved utgangen av fjoråret var snittlønnen deres på 932.000.


Jeg har selv vært ansatt i Oslo Kommune siden århundreskiftet, har skifet lyspærer (ja, helt uten hjelp fra andre vaktmestere!) fiksa do-sisterner og brukt sugekoppen, ordnet søppel, drevet med brannvern, installasjoner og reparasjoner i det uendelige, men har nå selv nådd reparasjonsalderen, og i påvente av en organdonor lever jeg på NAV-penger som tilsvarer en fjerdedel av disse Oslo-toppenes nivå. 


Du er bare misunnelig, får man høre. Det er så mye misunnelse blant folk. De som vil tjene mye penger, må da få lov til det?


Men hva skal man med så mye penger? Enda mindre skjønner jeg at det gir lykke å tjene mer enn andre. Åpenbart er det en del av den herskende tankegangen at frihet er lik ulikhet.


Hvorvidt man vektlegger likhet eller frihet, er «et av de klareste skillene mellom den politiske høyre- og venstresiden,» fastslår libertas-tankesmia Civita fast; det skriver Magnus Marsdal i Dagsavisen 27.09.10. Dette er den kalde krigens skjema for politisk ideologi: Likhet til venstre, frihet til høyre. En mental tvangstrøye.


Nei, er det grunn til å misunne dem som sitter fast i en mental tvangstrøye og tror det er frihet? 


Har den falske frihetsfølelsen mange lider under fått dem til å miste forståelsen av begrepet samfunn?


For å si som dikteren John Donne sa det for 375 år siden: No man is an island.


Andre, som er noe mindre begeistret for de økende inntektsforskjellene, men likevel aksepterer stoda, legger hodet på skakke og sier: Akk, sånn er det bare. De "akk-septerer." Denne fatalismen kan sidestilles med servil religiøsitet. Slik jeg ser det er det ikke islam, men klokkertrua på systemet som snart river dette samfunnet i stykker.


Sånn er det bare, sier også sjefen min lett oppgitt, da jeg stikker innom jobben for å slå av en prat. Han måtte fortelle min hardt arbeidende vikar; alltid engasjert og med henda fulle, at kontrakten ikke kunne forlenges. Budsjettet. Beskjed fra oven. 


Nettopp. Det skal kuttes godt på driftsbudsjettene rundt i kommunen, skal de kunne kjøre med det de kaller attraktive lønninger i toppskiktet. 


Da har jeg større respekt for bankranere.