Trykt på Klassekampens bakside onsdag 3. (og fredag 12.) august 2005
System og sommer
Den siste dagen i ferien sitter jeg, har nettopp avsluttet et hav av selvpålagte ryddeprosjekter i forbindelse med avreisen, og puster ut, i varmen, nede ved vannkanten. Det er blikk stille og rolig, et speil av vann foran meg, men roen som omgir meg gjør meg bare amper fordi jeg skal reise, reise vekk fra dette stedet som kunne og skulle ha gitt meg ro, en ro jeg likevel ikke fant i løpet av denne alt for korte ferien. Paradiset har vært rundt meg på alle kanter i tre uker, men jeg har aldri klart å gå inn helt inn i det. Hadde det ikke vært for at varmen tvang meg til det noen ganger, hadde jeg måttet bestemme meg for å prøve å slappe av. Den gode, gamle følelsen av uendelighet, den som folkeskolens tremåneders ferier en gang ga, som en umåtelig blomstrende sommereng, finner jeg ikke snev av lenger. Ikke engang i forkorta versjon. Jobben er bare noen timer unna.
Borte ved ei brygge hundre og femti meter unna står en mann i en båt og snakker. Han henvender seg til en på brygga. Jeg ser dem ikke ordentlig, fordi jeg sitter helt nede i fjæra og er skjult av noen steiner. Men stemmen bæres med naturens lovmessighet over vannspeilet. Jeg hører ham tydelig, som om han sto ti meter unna. De fleste lærer seg etter hvert å snakke lavt ved stille vann. Vannspeilet er som en åpen telefonlinje til naboene. Denne mannen er åpenbart en nykomling som ikke har skjønt rekkvidden på havets bredbånd.
De lærer aldri! sier han. Det er åpenbart at han snakker om ungene sine. Man må ha system på ting, fortsetter han, skal man komme noen vei i livet! Men så slår han om og fremholder at, på den annen side er det jo bra at ungdommen koser seg og har det moro her nede. Alt i alt står mannen der og er litt stolt av ungene sine. Det vil si, det er farskapet sitt han er stolt av. Ja, står i båten og brisker seg litt for naboen, i solsteiken. Og her sitter jeg og har min siste feriedag.
Hvorfor skal høre akkurat dette nå? Jeg tar meg selv i å spørre om jeg har lært den yngre generasjon å ha system på tingene? Om jeg har det selv? Eller om jeg har kommet noen vei i livet? Her er i alle fall system i den forstand at nå er ferien over og jeg skal tilbake på jobb. Avtalt dato. Lovfestet ferie. Og holder jeg ikke system i hytta? Det ser iallfall svært så systematisk ut nå, der inne, nå når vi skal dra. Nå skal hytta stå der og holde system (bortsett fra musene) helt til vi dukker opp igjen neste gang.
En gang kikket jeg inn på et kontor. Jeg var bare guttungen. Det var på en politistasjon. Her gjøres ikke i orden, sto det på et skilt. Her holdes i orden. Det skiltet kunne ikke henge på hytteveggen min.
Jeg reiser meg. Sommerferiens siste dukkert er historie. Hvor mange sommerferier får man i et normalt liv? I baklomma merker jeg en skrutrekker. Den skulle jeg ha lagt i verktøykassa om bord i båten. Det var en av to ting jeg skulle passe på å gjøre før jeg fortøyde. Den første tingen har jeg allerede glemt hva var.
Nils A. Raknerud