Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. - Se tekstmeny. - Hva er Raknerudvillaen? Denne teksten sto på trykk i Klassekampen tirsdag 11. DESEMBER 2018, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Red.sekr. Hedda Lingaas Fossum.


REQUIESCAT IN PACE





Tilbake

Requiescat in pace

«RIP» er en kort bønn for en avdød, «Hvil i fred» eller «Rest in peace».

I uttale ligger «Rest in peace» farlig nær «Rust in Peace», et album av Megadeth, et thrash-metal-band fra San Francisco.

Verre er om en skriver «Rest In Piece». Det kan misforstås. En motstander av organdonasjon hviler «in one piece». Best å holde seg til RIP.

Utrolig nok tyr de mest ihuga ateister, agnostikere og frafalne til disse tre bokstavene i sin sorg; all respekt for den, pent innpakket i en utenlandsk abbreviasjon, opprinnelig katolsk.

Å henvende seg til en som påviselig ikke er levende til stede, in absentia post mortem (mye latin i dag) er en grei tiltaleform, når man skal si farvel. Men hvor i all verden hviler vedkommende?

Allerede ved kista står presten og snakker om å gjenoppstå fra de døde. I så fall blir det iallfall ikke noe hvile, men opp igjen og fullt kjør. Er det bare snakk om en kort middagslur?

Vi som ikke tror, aksepterer likevel slik tale i dødens stund, i respekt tradisjonen og sitter stille på benken. Like stille som satt vi ved pulten da Frøken, klasseforstanderen på Folkeskolen, lente seg over kateteret i kristendomstimen, likblek etter et sykehusopphold, og røpet at hun hadde lært Det sjette bud på en den opprinnelige måten. «Du skal ikke bedrive hor!» Den som fniste ville havne i Helvete.

Mine kjære foreldre lever, nærmest hvileløst, i mitt hjerte. Men det er metaforisk ment. Hvis man ikke mener noe med denne bønnen — og erkjenner at avdøde er borte — er denne RIP-ingen bare å hore med metaforer etter min mening.

Hvor hviler så en som er ute av tiden? Mange gir religiøse svar, men religion er for meg en måte å ikke svare på. Det er til å leve med. Verre er at religionen er et patrialkalsk opplegg, med få unntak gjennom historien. Verdens første kjente poet, Enheduanna, var yppersteprestinne, lenge før noe kirkemøte satte kvinnens sjel på dagsorden.

Patriarkatet utøver sin makt og vold mot levende mennesker, og dets diskriminering har en tendens til å dukke opp i de underligste fasonger. Som når en herremann med henvisning til sin tro, ikke kan ta imot den tillit og respekt som vises ham i en åpen utstrakt hånd —fra en kvinne.

Måtte dette tankegodset snart hvile i evig fred.

© Nils A Raknerud
pensjonert altmuligmann



Kommentar fra AK

Kommentar fra UN