Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver uregelmessig på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. - Se tekstmeny. - Hva er Raknerudvillaen? Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag den 17. AUGUST 201, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Red.sekr. Hedda Lingaas Fossum.


MINNENE OVERLEVER



Så sitter man der. Uforberedt og uten lommetørkle. Tårene kommer, ikke viljestyrt, kraftigere enn ventet, nesten som en uvøren vårbekk, eller mer i det stille, men kanskje desto mer uventet, som ved synet av en mann fire rader foran deg som folder tommelen pent innunder de andre fingrene og legger haka ettertenksomt mot den vennlig-knyttede neven, hva tenker han på? Eller at det smitter da taleren knekker et lite sekund idet han sier «lillebror» eller et annet ord som berører, også noe i deg, det også kanskje uventet, slik døden kan være.

Eller ikke være, men bare den nærmeste har rett til å si at «det var like greit det gikk som det gikk.» For det er aldri helt greit. Og når sjukdommen rammer deg er din rett å resignere, ingen andres. Bedre enn resignasjonen er raseriet, slik Dylan Thomas sier det i Harald Sverdrups oversettelse av diktet «Do not go gentle into that good night».

«Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt Skjønt vise menn tror mørket har en skatt – for lynet slo aldri ned i deres ord —»

Han sa han var forbanna på sjukdommen, min venn; forbanna er jeg òg i ettertid, for da jeg flyttet nærmere og ble nabo — til ham og til Skagerrak, trodde jeg dette skulle bli en ny begynnelse. Det kjennes som et tjuveri, men jeg går ikke amok, det er i så fall underbevisst. Stiller meg heller i vinduet etter solnedgang og lytter.

Brenningene er nærmere nå stillheten ble igjen der ute på havet

dønningene topper seg over undervannsskjæret hårlokken din lever som en liten bølge

toget skjærer seg gjennom eviggrønne skoger splitter den tåkegrå sensommeren

ingen vet når vi skal opp til eksamen


Vi gikk ned kirkebakken etter seremonien, den jeg første gang gikk som liten pjokk, nysgjerrig med hodet og blikket i alle retninger (som fortsatt) og oppdaget en grevling som ruslet over asfalten (var det asfaltert, forresten?). Mor leide meg, snudde seg ikke engang og fastslo at det bare var en innbilning. Vel, så lærte jeg hva som var det rette navnet til neste gang innbilningen kom ut av krattet.

Man skal ikke alltid lytte til autoriteter. Prosesjonen gikk utenom kirken, symbolsk, nærmest. Avdøde, som det heter saklig avstandsmessig, bekjente seg ikke til noen religion. Men kirken flagget og klokkene slo. Vi må være rause med hverandre, så lenge vi er på planeten.

© Nils Amund Raknerud
pensjonert altmuligmann
selvlært skriver



Tilbake