Litteratur og kirkegård

Jeg er på forfatterseminar i litteraturfestivalbyen Lillehammer og har vandret med hodet fullt av ord og inntrykk fra det ene arrangementet til det andre. På plenen til hagefesten ved Nansenskolen er det folksomt som på en T-baneperrong i hovedstadsrushet. En dårlig sammenligning for øvrig; her serveres salater, grillmat og godt drikke, og de fleste er forfattere, fra skrivebords-skrivere til små/mellomstore som jeg selv. Her blir du ikke sett rart på om du tar initiativet til en prat om Rebolledos metaforer eller hva Pippi Langstrømpe heter på fransk. Det er overveldende å være her.  

Mellom slagene kommer stillheten, utvannet av tinnitus og lyder som hører hverdagslivet til — Lillehammer-folket har andre sysler enn å organisere foredrag, servere øltørste ordlendinger eller spenne opp telt mot det lette vårregnet som senker temperaturen på den litterært sett heite byen.  

Til og fra det lille internat-rommet mitt, krysser jeg mange ganger en annen plen. Her er alltid tomt for folk, i alle fall levende; gravlunden rundt kirken framstår som den rake motsetning til den livlige hagefesten.  

En ettermiddag oppdager jeg en gammel dame som steller blomster ved en stor gravstein. Jeg har den unorske vanen; andre vil si uvanen, at jeg gjerne snakker til fremmede. Du kan se på øyene til folk om de går an å prate med, eller kroppsspåket. Eller som det signalet det gir, den knallrøde brilleinnfatningen til den gamle, med matchende lebestift som lyser opp i gråværet.  

Med vennlige ord kommenterer jeg det hun sysler med.  

Hun reiser seg, ikke kjappere enn kroppen tillater, og forteller om sitt familieforhold til den som hviler der, en oldefar og en tipp- eller tre. Hun spør hun om jeg vil bli med å se steinen til hennes søster. Det ligger en liten bønn i smilet og det er ingen omvei for meg.  

Hun forteller om telefonen som ikke svarte, om broren som sa hun sov da de fant henne med lukkede øyne i sofakroken. Men damen forteller, at da hun strøk hånda over kinnet for å vekke søsteren, var det kaldt ...  

Min egen søster har ingen grav, sier jeg. Selv var jeg godt voksen da mor fortalte at jeg egentlig ikke skulle vært enebarn. Det var skam knyttet til slikt, det kjenner jeg til også fra farsiden. Stående ved siden av et helt fremmed menneske i en by jeg ikke bor og sjelden besøker, forteller jeg alt dette.  

Det åpne ansiktet hennes, melankolsk, men glad, både for å kunne fortelle og for å få min historie, inviterer mer enn tydelig til en klem. Det får hun og så går jeg. Skjønnlitterær erfaringsutveksling står på programmet om noen minutter.  

Jeg passerer den samme kirkegården dagen etter. Denne gangen er det også bare ett menneske å se, en graver som tar sine tak med spaden. Det er ikke en kiste som skal ned her, bare et nytt og større bed, forklarer han. Han retter ryggen, hviler seg litt på spaden og serverer en denotativ replikk, en snudd metafor: — Det er et jordnært arbeid, det her.  

Sikkert yndlingsreplikken hans.

©Nils A Raknerud 2015
tidl. vaktmester ved hovedstadsbiblioteket Deichman
nilsamund@gmail.com

_____________________

 

I samråd med redaksjonssekretæren er teksten kuttet litt ned i avisa, da den var for lang. Dette er originalen.