Leve til jeg dør

Sist søndag var det ti år siden moren min døde. Etter en lang og vond sykdomsperiode. I minst femten år hadde Alzheimeren utviklet seg, langsomt og ubønnhørlig. Vi omkring skjønte det ikke før det hadde gått ganske langt. Ordene hennes ble borte litt etter litt. Hun lo av seg selv et år, så ble hun sint et år, så gråt hun et år, så ble hun stille.

Denne grusomme, snikende og dødelige sykdommen finnes det ennå ingen effektive medisiner mor. Først nå forskes det ordentlig på dette. Vi får stadig nye tips om hvordan unngå eller i alle fall utsette utviklingen av demens: Trene tre dager i uka fra man er 40, drikke kaffe, ta B-vitaminer og E-vitaminer, en vaksine kanskje, små drypp av håp for den som kan tenkes å være eller kjenne noen som er genetisk disponert for sykdommen. Test deg selv. Musikkterapi, kognitiv terapi, husketeknikker, alt vel og bra for enhver som blir eldre. Men om det spiller noen rolle for utviklingen av denne sykdommen vet vi ikke.

Det er forsket mye på hjerte-kar-sykdommer, transplantasjonskirurgi og kreft, med gode, konkrete resultater. Mange mennesker har fått forlenget og forbedret sine liv på grunn av dette. Gjerne relativt unge folk, som har mye ugjort i livet. Men senile gamlinger ... å bruke penger på dem har ikke vært bryet verd før nå, når eldrebølgen kommer, og legemiddelindustrien ser penger i det.

I vikingtida var man gammel ved 40 år. De mange falne i strid hjalp på den statistikken, men også pest og andre sykdommer, som nå ikke lenger er dødelige fordi det finnes medisiner mot dem. Nå blir vi rett og slett for gamle. Når kroppen forfaller leter vi etter oppskriften på evig ungdom, enten det handler om kosmetisk kirurgi, fanatisk kosthold eller supertrening. Jeg blir trist når jeg ser meg i speilet i prøverommet i klesbutikken, mye avsløres der, det er ikke lett å akseptere aldringen. Det er så fryktelig mye mer igjen å gjøre, jeg har ikke tid til å bli gammel. All kunnskap og erfaring jeg har tilegnet meg skal brukes til noe.

Jeg er livredd for Alzheimeren. Sa noen «eldes med verdighet»? Hva betyr det? Å sitte rolig og avfinne seg med at alle tog er gått, alle porter stengt, alle muligheter for videre utforsking av verden borte? Jeg aksepterer det ikke. Jeg vil leve til jeg dør, rett og slett. Og ikke svinne hen, litt etter litt.