At man aldri kan huske å si ¡Por favor! Man skal si det først. Ikke si pårr favår når man går. Det er kultur, dette her. Innfødte hilser ¡Buenas días, tardes noches! alt etter klokka. To går av vakt ved den lille strandkaféen, der jeg sitter, mens kollegaen hilser de andre med kjærlige mi niña, min datter og guapissimo, som muligens kan oversettes med super-kjekken, i mangel av noe bedre.
En norsk utseende kar passerer, glor med torskeblikk på meg og ryggen på lap-en (I love Oslo) idet han passerer. Jeg løfter hånda til hilsen. Han snur seg vekk. Jeg bestiller agua sin gaz reint vann og glemmer igjen å si Por favor. Hva er det med oss nordmenn?
Kultur? Med u som forbokstav? Kultur fins overalt. Land, steder, yrker, partier. Idretts- grådighets- arbeider- og journalistkultur. Som igjen kan deles opp i mindre. Er de små og sære nok, kalles det sekterisme. Er det stort, som når millioner av kvinner skal ditt, men ikke datt (hijab/hår under arma/) kalles det kultur. Er den spanske kultur én?
Påsken feires ulikt i her og der og katolismen står støtt som fjell, men forhatt av en halv nasjon for sin Francotro. Hvordan er det i dag? I går, 29. mars ble det feiret et sårt jublieum, 5 kommunister og republikanere skutt på Grand Canaria 1937. Blant dem verdens første registrerte myrdete journalist.
Mandag var nasjonen delt i 51/47 prosent for/mot generalstreiken, så gikk strømprisene opp 5-7% og tallene forandret seg betraktelig, 65/31. Samme dag som Unión General de Trabajadores og Comissions Obreres, UGT og CCOO drar det hele i gang, drar vi hjem til norsk påskeferie. Før alt stopper, forhåpentligvis. Men det kan NRK/VG sutre over på vegne av tusener som ikke snakket med servitøren om noe annet enn una cerveza. Por favor.
Kampen mot Franco-regimet er ikke over. Du kan når som helst gå online på Den Spanske Borgerkrigen, som noen vil kalle en imperalistkrig. Liksom 8. mars kalles Arbeiderkvinnenes dag av røde latinere.
Her er forsatt spor etter den delte nasjonen. Her er klasseskillene til å ta og føle på. Her kan du se de samme bak ostedisken på Spar dag etter dag, for ikke å si døgn etter døgn. Fins det noen arbeidsmiljølov, er den for svakt, eller man snakker ikke om den. Lidl er tillatt og vil slå an tonen.
Og mens vi går på Avreise kommer en solsugen turist ut Ankomst med passet i hånda og vårjakka under armen. Begeistret over å ha nådd reisemålet og alt det har å by på de nærmeste ukene hører vi ham si til kona:
— Og så er det ingen pakistanere her!
Norsk drikkekultur er vel med i bagasjen.
|
