Raknerudvillaen og Klassekampen presenterer tekster av Lillibeth Lunde og Nils A Raknerud
her Nils Amunds baksidekst trykt tirsdag 5. februar 2013 i Klassekampen faste baksidespalte I DAG, der vi bidrar gratis - og får mange lesere.
Redaksjonssekretærer er Ellen Krystad og Velaug Hobbelstad Sælid - Klassekampen
Flere av Nils A-tekster
Flere Lillibeth-tekster
Raknerudvillaens hovedside

Bilde fra elektrostreiken 4. november 2010


©NAR

KLASSEANALYSE UTEN AMBiSJONER

Liker ikke å være overklasse. Ikke er jeg det heller. Langt i fra.
Avrunder arbeidslivet etter 10 yrker og 10 studiepoeng i Litt.vit. for å rette opp litt gymnasie-drept litteraturinteresse. CV-en kvalifiserer til arbeiderklasse. Paradoksalt da, at velutdannet ungdom, inkludert arbeiderbarn, ikke med ett ord må nevne studier i CV-en sin, skal de ha seg en vanlig jobb.
Det gjelder særlig i det kriserammede Sør-Europa.

Arbeideren og kunstneren gir av seg sjøl.
Barndomsgjengens foreldre var kunstnere, men (paradoks igjen) med langt dårligere årslønn enn en industrijobb kunne gitt.
Jeg klatra som en apekatt i Egner-treet, jubilantens enorme eik som stadig er det høyeste i Hakkebakkeskogen. Desto mindre ambisiøs karriere-klatring som voksen.
Straks jeg var ferdig med skolegangen, begynte jeg å fylle kladdebøker med tekst. Men noen klassereise et hakk opp blir det ikke før bøkene mine trilles inn bokhandelen på paller.

Da er heller en norsk murer middelklasse og vel så det, han som har egen sementblander, briller av merke Mercedes og Landrover-4-hjuls-trekker han trekker av på skatten.
Han er selvstendig og blir aldri fattig i et land der flere og flere er redde for å bli svarte på henda. Bare de blir brune på magan.

Men mureren som i skrivende stund befinner seg fem meter fra meg på nabobyggets stillas i byens hovedgate, er opplagt arbeiderklasse.
Mulig han har egen bil, kjøpt billig, eller med en standard som ligner mer en Cuba-Chevy.
Betaler han skatt, går den til den spanske stat. Den er i ferd med å plukke av ham det meste.
Min spanske murer bør holde seg frisk så lenge han lever, deretter (!) gå av med pensjon.
Egentlig trenger jeg ikke overdrive.
Det siste som foreslås fjernet, er rabatter han har glede av for dra til ei naboøy i Canarias-arkipelet, eller hilse på gamlingene inne på Halvøya.

Faglig dyktighet har han opplagt.
Folk stopper opp, glor og peker.
Norske og tyske med cervezafulle mager.
De beundrer ikke arbeideren, men kjøpsobjektet han skaper.
Lurer på når og til hvilken pris de kan få tak i en slik krem-bolig. De har lite klær, ville neppe gått slik med vommen bar på Karl Johan, om det skulle slått til med en ekstremsommer.
Og det er disse som er mine landsmenn.
Ser vi det i verdenssammenheng, er de på et vis å regne som mine klassefeller.
Overklasse, altså.

Nils A Raknerud
nilsamund(krølleball)gmail.com