Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. - Se tekstmeny. - Hva er Raknerudvillaen? Denne teksten sto på trykk i Klassekampen onsdag 20. januar 2016, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Red.sekr. Carline Tromp



MED KAFKA PÅ JOBB




© Nils Amund Raknerud
Tilbake

Jeg tar heisen fra personalsida ned en etasje. Der står en forvirret herre og lurer på hvor han er. Kun stengte, gråmalte metalldører rundt på alle kanter. "Dette er helt Kafka!" utbryter han, behersket, forsøksvis.


Heis nr 5 er en likesidet kube, mao en boks, akkurat passe liten for max 4. Smått utrivelig å heises opp og ned i. To av heisveggene er stålblanke dører som lukkes og åpnes ustanselig i hver sin retning, av ansatte.


Dystopisk. Angstfrembringende. Helt Kafka? Ja og nei.


Det komiske er knyttet sammen med det tragiske. Forleden fikk jeg bekreftet fra faglig hold det jeg innerst inne har visst lenge: Kafka er morsom!


Selv den lærdeste av de lærde kan le seg kav i hjel av Prosessen. Romanen slutter med henrettelsen av hovedpersonen K. Det skjer nærmest frivillig og framstår som sørgelig komisk. Eller omvendt, alt etter som.


For ordens skyld, dette dreier seg om litteratur, hovedsakelig. Josef K.dør, den som lever får en latter som forlenger livet. Hvis man skjønner Kafka.


Gode tekster forteller deg det du ikke var klar over at du visste. Litt Kafaesk er det at Ingeborg Hellebergs foredrag "Kafka, Kierkegaard og det komiske paradoks" ble holdt nettopp på den siste arbeidsplassen min — men nærmere heisene 1 - 4. At Kierkegaard var en humoristisk mann, han og, det visste jeg ikke.


Jeg var altså så heldig å ende den siste av mine karrierer, som slett ikke var den karrigste, som vaktmester på Deichmanske bibliotek. Verdens beste arbeidskompiser til tross, Deichman er et sjarmerende skrukketroll med nykker i alle heisene.


Å bore i veggene er som å stikke ei syl i farinposen, antall rom i bygget er fortsatt ukjent (selv fant jeg flere "nye") og når lånere med undring, beundring og beven spør hvor mange etasjer huset har, svarer jeg alltid: "Ja, det kan du tro."


En sal full av folk, som da Helleberg foredro, gir flere kilojoule en byggeierens omsorgs-fulle oppvarming (her kom et eksempel på ironi uten humor). Tragisk at den viktigste kulturintstitusjon er så nedkjølt at veiledningen må stenge.


Mine kollegier tar det med en skeivt smil. Enn så lenge. Å blidgjøre autoritetene er heller ikke Kafkas greie.


I sin aller siste roman, som Kafka skriver etter å ha fulgt meg på jobb en tid, leser vi om en mann som kommer løpende på ski gjennom tomme sentrumsgater. Han er veltrent og tynnkledd. Varm i kroppen. Setter fra seg skiene ved bibliotekets doriske søyler. Rister vottene. Straks kommer ansatte løpende ut, med tykkforede frakker og tunge ulltepper. Det kan hende de er på vei hjem. Eller vil de låne ut de tykkforede frakkene og de tunge ullteppene? Gratis, som med bøkene?