Å bli møtt med et godt smil viser at du er i fokus. Desto bedre når hun eller han bærer med seg en smittsom ro, en ikke målbar trygghet som «går ut over» deg. Enten du er kunde eller klient, passasjer eller pasient.
I særklasse er den profesjonelle, men samtidig ekte-varme omtanken «englene» viser; ja, for det er dét pasientene gjerne kaller dem, helsearbeiderne knyttet til ambulansetjenesten. Heldigvis er de jordiske vesener.
113, NB uttales en-en-tre, er nummeret til Akuttmedisinsk Kommunikasjonssentral, og navnet på en NRK-produsert serie. Den begynte ved årsskiftet og vil alltid være tilgjengelig. I likhet med dem denne doku-serien handler om. Jeg blir våt i øyekrokene ved hver episode. Ikke bare fordi det vekker sterke personlige minner, men òg fordi tanken bringes mot hvordan livet kan ende.
Det skjer i serien. Men er langt fra noe skrekk-scenario. Tungt, ikke bare for pårørende, men en del av hverdagen. «113» handler ikke bare om banale beinbrudd, hvis det er noe som heter et banalt brudd. Den handler om et arbeidsmiljø med humor og nødvendig, for ikke å si livsviktig mental styrke.
De psykiske utfordringene i jobben har disse helsearbeiderne både utdannelse og hjertedannelse til å takle.
Angsten har fullmakt til å bevege seg fritt rundt i kroppen og melde sin tilstedeværelse, alltid under pseudonym, som nakkesmerte eller hjertebank. Ambulansearbeidere har i dag et mini-sykehus medbrakt i bilen eller helikopteret, der hjerterytme og blodtrykk sjekkes, mens den angst-fylte kropp beroliges med vennlighet og en profesjonell hånd.
Fra jeg var liten, var sykehus og det som hørte til, forbundet med sykdom og bortgang. Som voksen, etter å ha blitt tatt hånd om av «englene», framstår de gule bilene og chopperne som bevegelig rom av trygghet og sikkerhet. Opplevelsen av å ligge i dette rommet, med verdens roligste kar ved siden av, kan ikke beskrives. Ambulansearbeideren noterte, sjekket diverse parametre på meg, pasienten, kommuniserte med sykehuset og sjåføren foran. Etter en stund ga han meg et klapp på armen. «Vi kjører på litt».
Blålysene gikk på. Og gjennom bakvinduet kunne jeg se E 18, med biler som ga plass, i veikanten på begge sider.
Angsten vek også.
Nils Amund Raknerud
nilsamund@gmail.com
Tilbake
|