Nils A Raknerud har utgitt tre romaner, skriver fast på Klassekampens bakside, tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Se sist utgitte tekster. Hva er Raknerudvillaen?
Teksten under er trykt i Klassekampen onsdag 21. september 2011, på baksidespalta I DAG med bidragsytere utenfor avisen. Kronikk - og debattred. Tollef Mjaugedal, red.sekr. Velaug Hobbelstad Sælid
Flere Raknerud-tekster



Man er da danna, for faen


Jeg merker det selv, har jeg en dårlig dag, hender det jeg fyker forbi andre uten å hilse. Egentlig er det alltid moro å være høflig og hilse, for man får så god respons, og det gjør en glad. Det grusomste er å hilse — og så hilses det ikke tilbake. 


Som pasient fikk jeg god tid til å studere hilsevaner. Sykepleiere og hjelpepleiere smiler og hilser, enten de har en rolig dag eller haster korridorlangs med hestehalen dinglende og personsøkeren hylende i lomma. Doktorene derimot, ser ofte ut som om de grubler på en komplisert diagnose. Men de hilser alltid tilbake, om du begynner. På visitten hilser legen desto mer seriøst, mens et par terner av noen sykepleiere står en halvmeter bak og akkompagnerer med nikk.  

I korridoren kan du treffe på innvandrerdamen med vasketralle. Hun ser ikke opp, virker utilgjengelig for et "hei!" i forbigåingsøyeblikket. Anser hun seg ikke som betydningsfull nok? 


Det er hun så absolutt. I likhet med barndomskameraten min. Som renholder, i Forsvarsdepartementets kontorer blant annet, brøt han bevisst med denne tilbaketrukne, mer eller mindre selvpålagte unnseligheten du kan merke i hans yrkesgruppe. Han hilste og var stadig åpen for en prat. Kjent som han var for å gjøre en skikkelig jobb, fikk han mye oppmerksomhet og ble hilst på av hvem det måtte være. Nesten.


Da han banket på for å komme inn på kontorene å vaske, fikk han alltid et blidt svar tilbake. Med ett unntak. Én kontormann følte seg for viktig. Vår venn hilste hver dag i alle de år han jobbet der, men kontoristen nedlot seg aldri til å hilse tilbake. Ikke rart min venn grudde seg hver gang han banket på for å gjøre rent hos denne mannen, hvis karriére senere ledet til Stortinget. Der er han talsmann for "folk flest". Ironisk nok.


Overfor en kategori medmennesker har den kjente politikeren forsøkt å dempe inntrykket man har av hans negativitet, og beklaget måter han sa ting på før 22. juli. Min venn er imidlertid hvit etnisk nordmann så det holder — men hva hjelper det? En vasker er en vasker. Et arbeiderkrapyl. Og da spiller ikke hudfargen noen rolle. Lederen for Fr.P i Oslo gjør sånn sett ikke forskjell. Var du usikker, så vet du det nå. 


Godt. Så vet vi hvor vi har ham. 



Nils A Raknerud

vaktmester på Deichman og forfatter

www.raknerudvillaen.no