- - Raknerudvillaen er en digital villa med tekster. Nils A Raknerud har utgitt tre romaner , tekster i gatemagasinet Erlik Oslo og Samora magasin. Tidligere spaltist i Bok og bibliotek, samt Dagsavisen. Fast gratisspaltist for Klassekampen sin baksidetekst "I DAG" sammen med andre bidragsytere utenfor avisa. Teksten nedenfor sto på trykk tirsdag 23. september 2014. (Red.sekr. Ellen Krystad.) - - - - Se tekstmeny. -

Her er en liten reklamekollage for et par potente båter sakset fra RSMAGASINET, som paradoksalt nok er Redningsselskapet sitt utmerkede medlemsblad.-------Og her en passende vide-snutt fra Facebook:




GPS - en ulykke

Portrettfoto: Kristin von Hirsch
(nedenfor teksten)

Hvis det gir deg for mye aldrenalin å lese dette, kast avisa i veggen. Eller hopp i havet. Men se for guds skyld etter om det kommer en skjærgårdsjeep brasende forbi. Iallfall om det står juli på kalenderen.


For fritids-sjølivet er GPS-en en tragedie. Fartsglade gutter i den farlige 28-52-årsalderen flesker rundt i skjærgårds-torpedoer som var det leketøy. De tror de kjører nye E 18. GPS-en viser også om det er fisk under båten, så det gjelder å følge godt med mens man farer av sted.


Båtførerprøven er pålagt. Den er et brevkurs du tar fra PC-en. Bølger, strøm og vind står nok nevnt på side 14 i boka. Men det å ferdes på sjøen (live version) er noe annet. GPS-en gir falsk trygghet. Den skulle ikke vært på markedet. Ikke før Mannen har utvilket fornuft- og empatigener. 


Fredfylt kunne fellesferien i skjærgården bli om GPS-en ble erstattet med noe Play Station-aktig på storskjerm i stua. Da kunne idiotene sofa-sitte og lissom-fyke rundt mellom holmer og skjær, uten å plage andre. 


Jada. GPS forhindrer ulykker, redder skibbrudne og er uvurderlig i overvåkingen av Åkneset-sprekken. Samt til glede for bilister som trenger ei mekanisk dokkestemme for å fortelle hvor de skal. 


GPS var en gang et statussymbol, men nå har alle har en. På båtens dashbord er skjermen er lekker liten sak som fanger det meste av oppmerksomheten. Den er som et digitalt smykke, et blikkfang like kraftig som en safir hengende over kvinnens bryst. Med andre ord mer enn en brunstig båtfører greier å ta øynene fra. Ikke mer enn et halvt sekund av gangen. 


La meg avrunde med en fortelling om min sjøvante altmuligmann, my local. Karen bruker en båttype som hører skjærgården til. Han har den gode gammaldagse, breie sørlandsdialekta, en fredens man. En dag han satt i futt-futt-snekka si, oppdaget han et digert dråg nærme seg den skumle, umerkede grunna som kun lokalkjente veit om. Med et tydelig arm- og pekespråk advarte han føreren høyt der oppe ved sitt ratt. Kjekkasen sjekket GPS-en, noe annet drev han stort sett ikke med, og beroliget av at grunna lå dypt nok; det viste skjermen, durte han på, mens han sendte et nedlatende flir til mannen der nede i snekka. 


Helt til det smalt. Ja, det smalt godt, syntes vår mann og tøffet videre, humrende i takt med den lugne motorlyden. 


Til Raknerudvillaens forside