I følge legenden som manuset bygger på, er denne tommelen viktig for jegeren om han vil lykkes med å skyte Den store Reinsbukken. Regissøren bak kamera ble selv en legende. Erik Løchen (1924-83) er mannen bak "Jakten" (1959) og "Motforestilling" (1972). To filmer som begge lider av samme feil: De var langt forut for sin tid.
Alle tre filmer ble nylig vist på Filmens Hus i Oslo. Selv hadde jeg den store fornøyelsen av å jobbe med Løchen på "Motforestilling" og "Knut Formos siste jakt." Første gang jeg ble engasjert av Studio ABC hadde jeg knapt fylt 20. Både som erfaring og filmopplevelser er alt dette noe som bare vokser med årene. Skjønte jeg egentlig hva jeg var med på?
De tre spillefilmene ble vist i forbindelse med en utstilling som i disse dager arrangeres av Norsk Filminstitutt om den legendariske regissøren. Debutfilmen "Jakten" dreier seg enkelt sagt om begjær og død. Med alvor og humor leker filmen med forventningene - og river ned forventningene - til hva film skal være. Jeg gikk på Folkeskolen da den hadde premiere og så den først som voksen. Men da jeg kom hjem fra visningen på Filmens Hus forrige uke, kunne jeg lett se at selv det mest super-fikse TVNorge-program låner grep som Løchen introduserte et halvt århundre tidligere.
Om "Jakten" er lite sett, har den likevel oppnådd kultstatus for nye generasjoner filmskapere og -interesserte. Men om mulig har "Motforestilling" kommet litt i skyggen av debutfilmen. "Motforestilling" er en modernistisk, lekende og politisk film om et filmteam som lager en modernistisk, lekende og politisk film.
Espen Skjønberg spiller regissør i filmen i filmen, Knut Husebø var min "kollega" og spiller B-fotograf. En gang jeg rigget til kameraet foran Skjønberg, hvisket Løchen meg begeistret i øret: "Når du filmer den mannen, ser du hva han tenker." I likhet med regissøren i filmen ville Løchen tenke sammen med publikum (ikke med interaktivt pjatt). Samtidig som han var i stand til å tenke langt: "Motforestilling" forutser Lund-kommisjonens avsløringer - tjuefem år før!
Under innspillingene hadde "Motforestilling" arbeidstittel "69/70" (Løchen hadde mange motforestillinger før han landet på den endelige tittelen) og ble altså påbegynt i 1969. I 1969 var et hemmelig politisk arkiv noe som offisielt ikke eksisterte. Se kommentar Ikke annet enn i en filmskapers fantasi. Skuespilleren Per Theodor Haugen spiller skuespilleren Per Th. Haugen i filmen i filmen og lurer til seg sikkerhetspolitiets arkiv over "mistenkelige personer". Med blytunge kofferter sjauer han arkivet over til en avisredaksjon for offentliggjøring. En representant for SIPO, spilt av en 33 år gammel Rolv Wesenlund, kommer løpende etter og snubler i trappa. Lundkommisjonens rapport ble offentliggjort i 1994. Den var ikke til å le av.
Vedlagt filmrullene til "Motforestilling" ligger en beskjed til kinomaskinisten: Det spiller ingen rolle i hvilken rekkefølge filmrullene kjøres. 5 ruller (og nå tilsvarende akter på DVD) gir mange totalversjoner. Dette understreker filmens eksperimenterende budskap. Fortellermessig fungerer den uansett, i mine øyne. Men ikke i alles; for eksempel klarte ikke Arbeiderbladets Bjørn Granum å se "Motforestilling" som noe "heltstøpt verk."
Det som ikke ble et helstøpt filmverk etter Erik Løchens egen vurdering er derimot "Knut Formos siste jakt"; i den forstand at Løchen skrev manus og hadde regien - helt til helsa hindret ham i å fullføre. Jan Erik Düring overtok. Düring er selv en dreven regissør og produsent, i sin tid elev og klipperassistent for norsk films grand old man Tancred Ibsen. For å løse noen av de vanskeligste, for ikke å si umulige manus-scenene med reinsdyret som Knut Formo skulle jage og felle, ble det opprettet en 2. unit med Hans Otto Nicolayssen som regissør og jeg som fotograf.
Som det første spillefilmteamet i Norge filmet vi "Knut Formos siste jakt" i Panavision, et spesielt format som trekker sammen bildet under opptak og utvider ved visning. Løchen visste å utnytte svart/hvitt-bildet og normal-formatet så vel som et bredt fargeformat. "Motforestilling" er både i farger og sv/hv. Panavision gir landskapsbildene i "Knut Formo ... " god uttelling.
"Knut Formos siste jakt" er en film som er basert på gamle norske myter og overtro, og i følge denne skar jegeren tommelen av det ferske liket, boret så hull og bar siden den gjennomborede tommelen som et trofé rundt halsen. Hvis jegeren en eneste gang greide å sikte på Den store Bukken gjennom hullet, betydde det at han tok ram på dyret. Før eller siden ville Bukken bli hans bytte.
Norsk Film a/s hadde søkt om å få filme galgen med "den hengte" ved Sør-Fron Kirke i Gudbrandsdalen, men kirken ville ikke stå ved denne mørke siden av sin historie. Vi ble nektet å gjøre opptaket på kirkegården. Stjal du fra kirken bar det til galgen for et drøyt århundre siden, og galgen sto nettopp ved kirken. Vi, representanter for et statlig filmselskap "forbrøt" oss altså mot statskirken; vi rigget til galgen likevel og skjøt.
For meg er "Knut Formos siste jakt" også en Løchen-film, med all respekt for Jan Erik Dürings løsning av de umulighetene som en filminnspillling ofte er. Det må ikke bli siste gang vi får se " ... siste jakt".