Trykt på Klassekampens bakside fredag 26. (og lørdag 27.) august 2005

 

 

En gang blåbærsti

En gang i en kanskje ikke alt for fjern framtid, vil menneskeheten (les den priviligerte delen av den) ha kommet så langt at man kan transporteres fra sin bolig til sin fritidsbolig på null tid. Enten ved at man blir skutt gjennom en slags tube, eller ved en eller annen form for materieoverføring med lysets hastighet. Utviklingen går som kjent på skinner ... et uttrykk som for øvrig kanskje vil forbli i språket, også etter at jernbanens tidsalder er over. Og ingen lenger tar toget til hytta.

Man kaller det forresten ikke lenger hytta, men "fritidsboligen". En slik er stadig mer trend- og standsmessig utstyrt med alle hjemme-boligens fasiliteter, inkludert parabol. Og den obligatoriske dobbeltgarasjen, selvfølgelig. Man må kunne ta i mot gjester. En moderne fritidstomt er da også rensket for trær, for å skape et mest mulig urbant preg rundt; plener anlegges, så får man anledning til å kjøre motorgressklipper med hjemlig støy. Snart vil den moderne bruker kanskje trenge et lite opplysningsskilt i de respektive oppholdssteder, som forteller hvilken av dem man er i. "Hjem kjære hjem" henholdsvis "Lille fritidsbolig (150 kvadratmeter), kjære fritidsbolig". I glass og ramme på veggen.

Som du sikkert aner av ironien, er denne tekst forfattet av en i moderniserings- og fritidsbolig-fasiliserings-sammenheng erkekonservativ person. Ja, på hytta har jeg ikke engang innlagt vann. Faktisk har vi hatt brønn i mange år. En brønn sågar funnet med ønskekvist av en kar fra bygda. Av strøm fins bare 12 volts solcelleanlegg. Litt moderne, det da, men ikke nok til å drive en oppvaskmaskin engang. Sammenlighet med mine nye jet set fritids-naboer er jeg nærmerst i steinalderen. Og det verste er at jeg trives med det. Til og med en liten rotur frister en gang i blant. Den rene anakronisme.

En gang, like ved hytta mi, gikk en blåbærsti. Nå har anleggsmaskinene laget en fire og en halv meter brei grusvei for å slippe fram anleggsmaskiner av alle slag. Et nytt lite Bærum koloniseres midt i uberørt natur for at folk skal kunne kjøre til hyttedøra. Folk ? La meg heller kalle det silkerampen, slik vi sa på 1960-tallet, uten at vi dengang kjente til begrepet klasseanalyse.

 

De bygger så det står etter. Flotte hus. Pene hus. Litt prangene kanskje, men stil har de. Det skal de ha. Og staten gjør gode penger på tomte-salg og -klargjøring. Anleggsveien skal riktignok, i følge reguleringsplanen for området, gjenoppstå som sti. Jeg tror det ikke før jeg får se det. Enn så lenge har nybyggerne denne autostradaen helt fram til fritidstomtene sine, der de nå bygger kåker som må ha kosta flesk. I generasjoner har folk vært i stand til å gå på egne bein. Så seint som i forrige århundre gikk man fra parkeringsplassen, ja sågar fra bussholdeplassen, gjennom den foran nevnte blåbærsti, en hel kilometer. Og vel så det. Men nå må man dra bilen med seg så langt som eksospotta tåler. Og helst litt til. Effektiv ferie kalles det.

               

Nils A. Raknerud