Baksidetekst tirsdag 10. september 2013 i Klassekampen faste baksidespalte I DAG, der vi bidrar gratis - og får mange glade lesere og beundrere. Flere tekster
Raknerudvillaens hovedside


DEN FØRSTE PØLSE

Trilogiens siste

se 1.
og 2.





Før tanken får ord å gå på er jeg på beina og ute i korridoren. Hvilken tanke? I dag må jeg komme meg vekk herfra, om enn bare for en liten stund! Men i første omgang når jeg ikke lenger enn at jeg får planta meg ned i en stol langs korridorveggen, midt i morgenrushet til hjelpepleiere, leger og sykepleiere.

Pasienten som de trillet ut på gangen i natt på grunn av hans evinnelige skråling i søvne; det var til og med på arabisk, sover nå uforstyrret og uforstyrrende bak forhenget. Heftig diagnostiserende legestudenter summer forbi og kommer i veien for Thorild med pilletralla.

I øyekroken ser jeg den blå-blå-slåbrokkledde fyren komme taslende ut fra sengerom 161, det er alltid en nedtur å snakke med ham. Nå har jeg dessuten stjålet hans stol. Han humper faretruende mot meg full av lidelseshistorier fra tøflene og opp. Du er som et vandrende glass sur agurk som har gått ut på dato, tenker jeg, men jeg vil ikke være lever-posteien din og få den drypende klaginga di bredt ut over meg i dag. Dessuten er det nyrer, ikke lever som er greia med meg.

Suget etter å komme ut er et klart bedringstegn, det må jeg huske å si under visitten, hvis legen kommer på 159 i dag. Jeg går inn og skifter til sivilt. Best å ikke se ut som en rømt psyko-fange nå da jeg skal ut i offentligheten. Omsider er jeg på tur. Bare de nå har lomper!

Ute på fortauet kommer lydene mot meg fra biler, trikker og busser. Bilenes gummi-mot-asfalten-lyder prater til meg med myke stemmer, aldri ordentlige setninger, bare haj og boingk. Trikken hviner, glir rolig og buldrende over krysset, den er barnehagemammaen med bil-unger pilende over skinnene på drosjegrønt. Alt er overveldende, som om narkosen hadde nulla ut halvparten av synapsene.

Vel framme ved den etterlengtede bua står en liten kø. Det er bare fint. Kø er ok. Jeg nyter å studere ansikter, nyter å være ute i det herlige, farlige livet. En rykende varm, buet lekkerbisken løftes opp og legges i brød. Den neste skal bli min, tenker jeg, dette er for godt til å være sant. Og det er det. På et øyeblikk bryter min lille verden sammen. Pølsemannen beklager, det var den siste wieneren.

Men hvis du kan vente, føyer han til; han har sett min fortvilelese. Jeg kan tine flere!

Det gjør ingen ting. Jeg har god tid. Pasienter er rike på tid.


Nils A Raknerud

altmuligmann på trygd

nilsamund{krøll}gmail.com. Send meg tilbakemeldinger!