Baksida
Dag Solstad skrev romanen Medaljens forside. Etter to befaringer, til en fabrikk i Liverpool samt Pradomuséet med sine hoffmalerier, karakteriserte han seg som hoffets forfatter. Men i titelen ligger en tydelig melding om at det finnes ei bakside. Baksider dukker opp før eller siden. Wikileaks. Eller for å holde meg til klubben min, som hjemsøkte vårt land: Pål Steigan, fikk se forsida av Albania og Kina. For øvrig degga Aftenposten for Hitler helt til det smalt, og Dagbladet hyllet den kinesiske lederen dagen før massakren på den Himmelske Fredens Plass. Nå vet vi om alle baksidene.
Baksida med å bli gammel er at man må trene så innmari for å bremse det uungåelige. Det er ikke alltid like oppløftende å komme inn på treningssentret, der seks, sju godt voksne mennesker beveger armer og bein i et spesialoppvarmet basseng, mens Frank Sinatra gnåler /I'll do it my Way./ Den unge atletiske instruktøren tillater nettopp det, at de får gjøre som best de kan i bassenget, /their way./ Vel, da har vi kommet hit, sier jeg til meg selv med en påtrengende følelse av å ha nådd en slags bakside av tilværelsen. Jeg ligner heller ikke på noen ukebladsforside. Det får så være. Jeg er priviligert som får skumme fløten av arbeiderbevegelsens sosiale seire. I dag forklares landets rikdom med Oljen. Ja, se hvordan arbeiderne lever i oljelandet i Saudi. Langt mellom deres slaveri og mitt NAVeri.
Jeg trenger en prat før trening. Slår meg ned i sofaen. Det sitter en i den andre enden. Jeg ser det på øya til folk, noen gir deg bare baksida av blikket sitt. Men ikke denne lett rynkete, vakre mannen i kroken som ikke venter lenge med å fortelle at han er født i -27. "Og jeg skal sette staven ved 100." Han holder nærmest tale over sitt liv. Er ikke akkurat født på forsida. To års skolegang var det han fikk. "Men jeg har nå alfabetet", smiler han. Pussig, tenker jeg; at han ikke /kan/, men /har/ alfabetet. Som tenåring under krigen lærte han seg russisk, engelsk og tysk. Vi finner tonen, men jeg må sykle. Spinne på ellipsen. Og siden man ikke kommer noen vei på en slik innretning, stikker han bortom litt senere, på vei ut av senteret.
Mens jeg tråkker og vrikker på rompa som i en brattbakke, gir han meg klapp på skulderen og ros for innsatsen: "Ja, man må danse litt på baksida!"
