Feiring fire dager til ende. Feirer man 70, må det gjøres med fynd, og klemmer ble det selvsagt også masse av.

Men for å ta det hjemmefra: Først krysse Sandøyfjorden til Lyngør for å se Svanesjøen framført av seriøse amatører og gi dem en lang og velfortjent stående applaus. Så høre selvtilliten i latteren til ballerinaene på turen hjem gjennom Nautholmsund med mor som stødig kaptein.

Dag 2: Med fast sjåfør Per til fast frisør Gro i hovedstaden; hun dukket også opp på festen dagen etter, som er dagen før dagen, avholdt uten måtehold i gårdsrommet til Prinds Christian Augusts Minde i Storgata. Dit kom dessverre ikke inviterte Muhammed Fadlabi, men å se den siste utstillingen til den Sudan-norske maleren på Munchmuséet i Bevegelse på Sørenga var bursdagspreang så det holdt.

En blek lørdag ettermiddag, den siste i mars, begynner festen så smått på Gaasa i foran nevnte bakgård, med byens beste bar tilhørende den sindige Sindre; som for øvrig bærer kampesteiner på fritiden, DonMartin er mitt vitne. Martin selv kom og kastet glans på forsamlingen, men måtte gå før tida til en større forsamling og dele ut Spelemannspris, deretter hjem og passe syke barn, mine barnebarn.

En giga isbolle kom på bordet med 3-4 flasker av en tysk variant av champagne, litt juks med vanlig ølkapsel, men frisk og velsmakende nok. Da Styggegjengen (vi var vel så søte da vi var rampunger), barndomsvennene fra Munchs gamle Ekely, meldte sin ankomst, tok festen til å rulle.

Det begynte å flomme over med store og små presanger, den minste var et lite såpestykke produsert i Gaza. Hun med det vakre navnet Parisa holdt en nydelig liten tale, og kort- og langreiste venner skapte godt miljø og topp stemning.

Høydepunktet: Vi tok en slags omvendt Giske-dans mot slutten. Min klubbleder fra Deichman, Oslos folkebibliotek og min siste arbeidsplass, bokstavelig talt la seg over meg. Ja, det ble litt mye. For ryggen min, iallfall. Jeg måtte ta en paracet etterpå.

Insidentet på dansegulvet ble behørig filmet, men kommer neppe i VG, selv om under-tegnede er vanlig pensjonist-medlem og over-liggende, om ikke over-gripende, har verv og posisjon i Fagforbundet. I formildende retning må anføres at det er snakk om en kvinne, men en ung kvinne, aldersforskjellen mellom oss er like hårreisende — for dem som tenker sånn.

Mot midnatt skjedde det noe skummelt. Jeg hadde en god gammel venn, som jeg godt kunne ha bedt til festen min, men det falt meg av naturlige grunner ikke inn. Plutselig dukket en mann opp i døra, like høy og med et til forveksling likt i ansikt. Det var en dobbeltgjenger. Hvis det kan kalles dobbeltgjenger når originalen, i dette tilfellet min venn, er død.

Så kom 31. mars, selve 70-årsdagen, selv om jeg ble frastjålet en time av dette sommertid-tullet, ble feiret dagen med min kjæreste og fylt av herlige minner for resten av livet.

Etterpå kommer april. Den er ikke bare spøk. Iallfall ikke når man blir 70. Man trenger ikke akkurat å holde dommedag over seg selv. Men tankene ruller bakover om hva man egentlig fikk gjort og hvordan man har levd blant de andre her på planeten. Så langt. Hjemme på Sandøya åpner jeg et vinduet i annen etasje, og tenker på noe jeg skrev i høst


Brenningene er nærmere nå
stillheten ble igjen ute på havet

hårlokken din lever som en liten bølge
dønningene topper seg over undervannsskjæret

toget skjærer gjennom skogene
splitter den tåkegrå høsten
ingen vet når vi skal opp til eksamen




©Nils Amund Raknerud
daværende vaktmester ved hovedstadsbiblioteket Deichman
nilsamund(at)gmail.com

_____________________

 

Til Raknerudvillaens forside