Raknerudvillaen er en digital villa full av tekster. Jeg har utgitt tre romaner , tekster i gatemagasinet Erlik Oslo og Samora magasin, spaltist i Bok og bibliotek samt Klassekampen; "I DAG", nedenfor baksidespalta I DAG lørdag/ 17. — søndag 18. september 2016. Red.sek. Carline Tromp.




IL TEMPO ANDANTE

☜ Portrettfoto: Kristin von Hirsch

©Nils A Raknerud 2016
tidl. vaktmester ved hovedstadsbiblioteket Deichman
nilsamund@gmail.com


_____________________

  Il Tempo Alegro er også foreslått) Portrettfotografiet © Kristin von Hirsch Til Raknerudvillaens forside

Il tempo andante


Samme forståelse. Men djupere ved hvert skritt nedover. Som om det var en revolusjonerende tanke hver gang; og det er nettopp det den er: Det å kunne være seg sjøl. Og. Holde sitte eget tempo.   


Greit nok at du kan kle deg som du vil eventuelt ikke i det hele tatt. Greit å ha sin seksuelle identitet — eller sine seksuelle preferanser i fred og behandlet med respekt; eller religion, religiøs bakgrunn, hudfarge, eller etnisitet. Jeg er en hvit, gammal, ikketroende, brystfager hetero gubbe med kobberfarget mage i sommerhalvåret og havner derfor sjelden i noens skuddlinje eller hat-felt.   


Når det gjelder tempo har jeg det imidlertid ikke godt. Det kreves at jeg skal henge med i en galskapskarusell jeg ikke har bestilt. Kan for så vidt ikke alltid skylde på ytre forhold heller.    


Noen kalte meg «Lille smutt» en gang, for jeg smatt ut av sosiale sammenhenger så fort jeg hadde unnagjort mitt ærend, eller — faktisk; så fort jeg begynte å like meg. Jeg var plutselig redd den nærheten jeg inderlig søkte. Avleverte en god slutt-replikk og tok sorti. Vel, etter hvert har jeg blitt litt bedre på det å bli værende. Åra går, ti-åra går og jeg er for gammal til å stresse. Ja, jeg er fornøyd med å servere en slik kommentar når det passer. Kjekt og morsomt. Stresse, jeg? Nei, er for gammal til sånt.   


Likevel lurer jeg meg sjøl og stresser; jeg hadde nær sagt: når det trengs. Når noen/når situasjonen/ når jeg har lagt opp en plan som ingen hadde bedt meg om å legge, som er urealistisk og uten buffer-soner. Da blir de avsluttende hundre metrene hjem fra T-banen til blokka der jeg bor, blir som å bestige Kilimanjaro.   


«Har du ikke kommet lenger i den boka?» hørte jeg før. Å forstå at det ikke er noen nedre fartsgrense på lesing, var En plutselig frigjørende tanke. For øvrig er dette tittelnovellen i en samling av Kjell Askildsen. Litteratur bør leses, ikke skummes.   


Mer: Inn døra på offentlige kommunikasjonsmidler; 30-åringer med app foran nesa som forsøker å klatre over meg — skulle vært skuddpremie på dem.   


Mitt eget somle-tempo er min private eiendom. Piggtrådgjerde rundt. Pushing i kassakøen, no way. Når sjukepleieren kommer inn på rommet, rekker jeg kun ett spørsmål, før jeg bare ser hæla hennes. Ledelsesansvar.    


«Ikke dytt» het en Nei til EU-avis i sin tid.